Herold

Strøm er ikke en hvilken som helst vare. Den er selve grunnlaget for velferdssamfunnet – for husholdninger, industri, beredskap og bosetting i hele landet. Derfor har vannkraften historisk vært forvaltet som fellesskapets eiendom, under politisk kontroll og med mål om rimelig og stabil tilgang.

I dag er denne modellen i ferd med å glippe. I dag finnes det mer enn 100 datalagringssentre her i landet.

Eksperter mener 3–4 slike sentre er nok til å dekke Norges behov. I disse datalagrings-sentrene er potensialet stort for å bli automatisert, og at utbytter tas ut i land med lav skatt.

Den ukritiske satsingen på enorme datasentre er et tydelig symptom. Små datasentre kan være nyttige og energieffektive, særlig når spillvarme utnyttes lokalt. Men de gigantiske anleggene som nå planlegges og bygges, er noe helt annet – et kraftsluk som legger beslag på enorme mengder strøm, krever nye nettutbygginger og bygger ned natur – for å skape minimale ringvirkninger lokalt.

Jo flere produksjonsenheter som produserer kraft, og jo flere datasentre som bygges – jo høyere blir strømprisene i tider med kraftknappheten.

Samtidig ser vi en påfallende forskjell i hvordan vi behandler ulike inngrep i kraftsystemet. Når et vannkraftverk planlegges, kreves det år med konsekvensutredninger, risikoanalyser og politiske prosesser. Når datasentre etableres, skjer det ofte i høyt tempo, med begrenset innsyn og under henvisning til hastverk og kommersielle hensyn.

Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hvem er denne politikken til for?

Det er vanskelig å se at svaret er norske husholdninger, som opplever økte strømregninger og høyere nettleie. Eller norsk industri, som presses i konkurransen om kraften. Og det er i hvert fall ikke naturen, som bygges ned bit for bit.

De åpenbare vinnerne er globale teknologiselskaper og investeringsfond. For dem er Norge attraktivt, med stabil politikk, tilgang på relativt billig og «grønn» kraft, og et system der strøm i økende grad behandles som en handelsvare fremfor en strategisk ressurs og en viktig del av Norges beredskap.

Resultatet er at vi eksporterer verdiene og sitter igjen med kostnadene.

Dette er ikke en uunngåelig utvikling. Det er et resultat av politiske valg – et kraftsystem som i større grad styres av markedet, tett kobling til EUs energiregimer og en politikk som åpner for kraftkrevende virksomhet uten tilstrekkelig styring. Derfor må kursen endres!

For det første må beredskap, forsyningssikkerhet og hensynet til sårbare grupper gå foran profitt. Strøm er kritisk infrastruktur, ikke en luksusvare.

For det andre må kraftforvaltningen tilbake under tydelig demokratisk kontroll. Datasentre må underlegges konsesjonsplikt og vurderes opp mot samfunnsnytte, naturinngrep og alternativ bruk av kraften.

For det tredje må Norge bruke handlingsrommet i EØS – og om nødvendig forhandle fram unntak for kraftsektoren. Nasjonal kontroll over vannkraft og andre energiressurser er avgjørende for å sikre at verdiene tilfaller fellesskapet.

Strømmen er ikke bare en vare på en børs. Den er en felles ressurs, og et politisk ansvar. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å stramme inn.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være.