Herold

Vi liker å tro at Norge er et land bygd på sunn fornuft. Et land der vi legger til rette for verdiskaping, arbeid og bosetting – også utenfor de største byene.

Men i møte med dagens avgiftspolitikk i transportsektoren, er det vanskelig å kjenne igjen den samme fornuften.For la oss være ærlige: Norge går på hjul. Alt vi spiser, bruker og lever av, er fraktet. Fisk fra kysten, varer til butikkene, materiell til industrien – alt er avhengig av transport. Uten transport stopper Norge.Likevel er det nettopp denne livsnerven staten velger å skattlegge stadig hardere.

Avgiftspolitikk forkledd som hjelp

Vi får høre at regjeringen «hjelper» transportnæringen gjennom avgiftsreduksjoner. Men sannheten er en annen.Når omtrent halvparten av drivstoffprisen er avgifter, betyr det at staten tjener grovt hver gang prisene øker. Øker drivstoffprisen med 10 kroner, går rundt 5 kroner rett til staten.Så kommer «lettelsen» – en reduksjon på rundt 4 kroner literen.Hva sitter staten igjen med? Jo, fortsatt økt inntekt.Dette er ikke støtte. Det er å ta litt mindre enn man først hadde tenkt.Å kalle dette hjelp er ikke bare misvisende – det undergraver tilliten til hele den økonomiske politikken.

En negativ spiral

Konsekvensene av denne politikken er ikke teoretiske. De er svært konkrete.Når drivstoffprisene øker:Øker kostnadene for transportøreneØker prisene på varer og tjenesterØker presset på næringslivetØker kostnadene for vanlige folkDette er en klassisk negativ spiral.For oss i Nord-Norge blir dette ekstra tydelig. Avstandene er lange. Alternativene er få. Vi kan ikke «ta T-banen» med fisken fra Senja eller byggeprosjektene i Gratangen.Transport er ikke et valg her oppe. Det er en forutsetning for å bo, jobbe og skape verdier.

Symbolpolitikk på bekostning av virkeligheten

CO₂-avgiften løftes frem som et viktig klimatiltak. Men la oss stille det enkle spørsmålet:Hvor mye av disse pengene går faktisk tilbake til transportsektoren for å utvikle grønnere løsninger?Svaret er nedslående.Når avgiften ikke reinvesteres i teknologi, infrastruktur eller tiltak som faktisk reduserer utslipp, mister den sin legitimitet. Da er det ikke lenger klimapolitikk.Da er det fiskal politikk – forkledd som klima.

Transportnæringen er ikke problemet – den er løsningen

Transportnæringen er ikke en motstander i det grønne skiftet. Den er en helt avgjørende del av løsningen.Men da må vi ha en politikk som:Gir forutsigbarhetStimulerer til investeringer

Bidrar til omstilling – ikke avvikling

I stedet opplever mange en hverdag preget av økende kostnader, politisk dobbeltkommunikasjon og manglende forståelse for hvordan Norge faktisk fungerer utenfor de største byene.Dette handler til syvende og sist om hvilken retning vi vil ha for landet.Skal vi ha levende lokalsamfunn i hele Norge?Skal vi ha konkurransedyktig næringsliv?Skal vi sikre at folk har råd til å bo og leve – også i distriktene?Da kan vi ikke samtidig føre en politikk som gjør det dyrere å holde hjulene i gang.

Nok symboler – nå trengs handling

Det er på tide å slutte å pynte på virkeligheten.Transportnæringen ber ikke om særbehandling. Den ber om rettferdighet og forståelse for sin rolle i samfunnet.Avgiftspolitikken må endres fra å være en melkeku for staten til å bli et verktøy for utvikling.For én ting er sikkert:

Når staten tjener mer på at kostnadene øker – da er det noen andre som betaler prisen.Og den regninga havner til slutt hos folk flest.