Ny motorferdselslov og lokalt selvstyre – for naturens skyld?
Anne Hagenborg, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Oppland, roper 8. april i et debattinnlegg hurra for den nye motorferdselsloven til Ap-regjeringa. Hun kaller den en seier for sunn fornuft: mindre byråkrati, mer lokalt selvstyre, én samla lov. Det høres jo ryddig og fint ut. Men til de fine formuleringene er det verd å stille noen spørsmål – for naturens skyld.
Lokalt selvstyre, mindre byråkrati, enklere og tydeligere!
Lokalpolitikerne kjenner naturen sin, heter det. Men kjenner de den godt nok til å veie hensynet til natur og sårbare arter mot presset fra velgere som vil ha mer åpent terreng for scooter og ATV?
Og hva skjer når nasjonale minstestandarder erstattes av kommunalt skjønn – er det da naturen som vinner, eller vinner de sterkeste lokale interessene?
Villrein, jerv og andre sårbare arter forholder seg ikke til kommunegrenser. De trenger sammenhengende leveområder på tvers av forvaltningsgrenser. Kan en uoversiktlig mosaikk av lokale vedtak virkelig ivareta det? Eller trenger vi faktisk nasjonale minstekrav for å beskytte arter som er truet på nasjonalt nivå?
Loven skryter av å gjøre grov miljøkriminalitet straffbart med fengsel. Godt – men er det egentlig der skoen trykker? Er problemet de bevisste lovbryterne, eller er det den gradvise, legaliserte utvidelsen av motorisert ferdsel inn i sårbare soner? Den akkumulerte støyen og slitasjen fra mange lovlige kjøreturer – hvem måler det? Hvem setter grensa?
Inkluderingen av motoriserte rullestoler er en rettferdig og god endring. Men bør denne gode nyheten brukes til å gi hele loven et humanistisk ferniss? Betyr loven i sum mer motorferdsel i norsk natur – eller mindre?
Naturen tåler mye. Men den er ikke uendelig elastisk, og den sier ikke fra når grensa er nådd. Er det virkelig kommunestyret som bør sette den grensa – aleine?