Herold

I Nord-Norge har turismen fått massiv negativ omtale - og et ufortjent dårlig rykte.

I løpet av fem år har den suverent største største muskelen for nytt næringsliv i Nord-Norge tatt bolig midt i Tromsø by.

Det er egentlig utrolig. Ingen hadde trodd det for femten år siden. Ikke siden storhetstiden med ishavsskutene har Tromsø hatt privat næringsliv som sin hovedmotor for vekst og utvikling.

Myten om en by som lever på statlig virksomhet er ettertrykkelig knust. Det finnes knapt noen annen måte å si det på enn at Tromsø har vunnet i Lotto. Byen tiltrekker seg internasjonal kapital og kompetanse. Investorene står i kø.

Slik har det ikke alltid vært.Snarere tvert imot. Man skulle tro det skulle være et eksempel til etterfølgelse, i en landsdel som desperat kjemper mot en negativ befolkningsutvikling.

Men nei. Det nordnorske klagekoret har, akk så forutsigbart, samlet seg til flerstemt sang om hvordan helvetes porter har åpnet seg i Tromsø.

Tidligere var det galt at denne byenlevde i sus og dus på offentlig sektor, nå har det blitt katastrofe at det er uønsket industri som driver utviklingen.

Kritikken kommer, merkelig nok, ofte fra de samme folkene.

Det er selvfølgelig helt sant at Avinor har underinvestert kraftig i flyplassen i Tromsø. At det ikke finnes egen utenlandsterminal, som ville blitt lønnsom, er en forsømmelse.

Det er en situasjon som kan løses politisk. Og som vil være i hele landsdelens interesse fordi Tromsø er en hub, ikke minst for de mange pasientreisene til universitetssykehuset.

Men er viljen til slike bevilgninger til stedenår beslutningstakerne i Oslo følger dette ordskiftet? Den negative vinklingen i den offentlige debatten i Nord-Norge er i ferd med å ta helt overhånd.

Kanskje kan noe av kritikken forstumme når regjeringen og næringsminister Cecilie Myrseth har lagt til rette for innkreving av lokal turistskatt når verden kommer på besøk.

Det man ofte glemmer er at situasjoneni Tromsø (og Lofoten) er et resultat av villet politikk og bevisst strategi, i nært samarbeid mellom næringslivet selv, og myndighetene, nasjonalt og lokalt.

Merkelig nok er den overbyggende fortellingen, eller det såkalte narrativet, i ferd med å bli at den nye industrien først og fremst skaper problemer.

Det er delvis selvforskyldt i Tromsø,der ordfører Gunnar Wilhelmsens eget parti (Ap), ofte bidrar til å dyrke fortellingen om at reiseliv smadrer boligmarkedet.

Det virker ikke som kommunens ledelse klarer å endre fokus. Som jo burde være å bygge flere boliger, for å dekke etterspørsel og behov.

I stedet blir det ansett som et samfunnsproblemat Tromsø har blitt et sted der vanlige folk, fra hele Nord-Norge, kan investere i bolig for å sikre fremtiden for seg selv og sine barn.

Tromsø vokser jevnt og trutt, prognosene fra Statistisk Sentralbyrå er positive. Det dreier seg om ung tilflytting, generert av reiselivet, fra flere verdensdeler.

Dette er det nye ved den arktiske hovedstaden.Det er ikke lengre lyngsværinger, hammefestinger, vesterålinger og senjaværinger som kommer for å søke lykken, men folk som kommer fra utlandet for å delta i et klondyke.

Forsøk å ta reiselivet ut av denne ligningen og se hvordan det går. Derfor er det et lærestykke for Finnmark, Helgeland og andre deler av landsdelen der situasjonen er faretruende når det gjelder folketall.

Her byr reiselivet på en sjelden - og etterlengtet - mulighet.På 40 prosent av Norges landareal kan turister boltre seg i nordlys og midnattssol, fjell og sjø. Alt er basert på et sultent og verdensomspennende marked.

Det er bare fantasien som setter grenser for mennesker nordpå med initiativ, og som har lyst til å tjene penger, skape vellykkede produkter og et volum på overnattingstilbudene.

Det er fritt fram for nevedyktige folk i Nord-Norgesom vil bidra til lønnsomme arbeidsplasser og lokalsamfunn, uten subsidier.

Derfor virker det så paradoksalt at det, selv fra de mest avfolkningstruede steder, hagler med advarsler om å følge Tromsøs eksempel.

Lysten til å lære synes å være omtrent lik null.Det meste ser ut til å handle om å distansere seg, og i neste åndedrag bruke de gamle instinktene til å rope på mer stat.

Skjalg Fjellheim, bio

Mens kommentarfeltene fylles opp av elendighetsbeskrivelser fra saktmodige nordlendinger, som er i sjokk over å ha landet på en flyplass med trengsel, i egen landsdel!

Det kan være vanskelig å forklare dettefenomenet med sutring som vi nå er vitne til. Kanskje er det bare en kombinasjon av frykt, uvitenhet og den eldgamle misunnelsen.

Spørsmålet er om man i Finnmark, Nordland og den øvrige landsdelen ønsker å være uforstyrret og i fred helt til man selv kan slukke lyset.

I motsatt fall burde man sette absolutt alt inn på å forsøke å gjenskape miraklet i Tromsø, på sin egen lille jordlapp.