Herold

FOLKEHELSE:Dette innlegget er en del av en fast folkehelsespalte levert av Randaberg kommune.

Kjøleskapet hjemme er ikke et matlager. Det er et museum over gode intensjoner.

Hver nordmann kaster mellom 35- 40 kg med spiselig mat hvert år.

Hjemme hos oss er vi flere voksne som deler ansvaret for kjøleskapet. Det høres voksent ut. Det er det ikke. For når mange har ansvar, får ingen helt eierskap – og da ender vi med det som kan kalles et fellesprosjekt i passiv lagring.

Hvis jeg skal være brutalt ærlig på vegne av menneskeheten, finnes det noen klassiske gjengangere i kjøleskapet vårt. Du vet, de legendariske funnene som dukker opp når noen sier:

«Jeg tar bare en kjapp opprydding.»

Som for eksempel:

Den anonyme boksen uten lokk, pakket inn i folie «midlertidig» – og som har stått så lenge at den har fått egen kultur (bokstavelig talt).

Rømme eller yoghurt som har gått fra «best før» til «best aldri», og nå ser ut som et naturfagsforsøk.

«Litt ris» som har blitt til en kompakt blokk med egne regler og egen vilje.

En rest taco eller gryte du var HELT sikker på du skulle spise dagen etter – og som nå er «taco fra et annet år».

Det rare er at matrester har blitt et slags moralsk prosjekt. Vi tar vare på dem for å være flinke. For å ikke kaste mat. For å være voksne mennesker med kontroll på livet.

Så ... setter vi dem innerst.

Kjøleskapet blir som E 39 i rushtida: fullt av kjøretøy (bokser), alle står i kø, ingen kommer fram, og bakerst skjer det ... ting. Ting vi ikke snakker høyt om.

Og så kommer dagen. Den store dagen. Du bestemmer deg for å «ta en rask opprydding».

Du åpner døra.

Stirrer inn.

Tenker: «Jeg har jo masse mat!»

Så begynner du å flytte på ting.

Først en boks med «litt pasta». Så en skål med «noe gryte». Så en pose salat som har gått fra «sprø og frisk» til «grønn suppe med personlighet». Og helt bakerst: en liten boks med noe beige som ser ut som det kan være alt fra potetmos til gammel hummus med identitetskrise.

Det starter alltid så uskyldig:

«Jeg tar vare på dette, så kaster jeg ikke mat!»

... og så legger jeg det i en boks.

... og så setter jeg boksen innerst.

... og så lager jeg ny middag dagen etter.

... og så blir det «matrest» til en «matresthistorie».

... og så kaster jeg det likevel.

Og det er her matsvinnet bor: ikke i de store, dramatiske kastene, men i de små boksene vi «redder» med god samvittighet – og så glemmer. Vi utsetter bare kastingen, helt til den føles uunngåelig. Og når vi først kaster, er det sjelden med dårlig samvittighet for maten. Det er med lettelse over at «den greia der» endelig er ute av huset.

Så ja: Vi er flinke til å ta vare på matrestene. Bare ikke fullt så flinke til å spise dem.

Velkommen i klubben. Medlemskontingenten betales i bokser uten lokk og en halvspist rømme fra «en gang i forrige liv».

Kanskje er den enkleste matsvinn-planen også den mest brutale: Den som setter inn restene, må også sette en dato på boksen – og spise den først. For innerst i kjøleskapet ligger ikke bare gammel mat. Der ligger historien om alt vi skulle være flinke til – men glemte.