Herold

At meningsløsheten, sykdom og død fortsatt har et visst fotfeste i denne verden, forstår vi når en mann som Arne Birkedal dør så altfor tidlig. Den 6. april (2. påskedag), måtte Arne til slutt slippe taket etter å ha levd med kreft siden sommeren 2024.

I sommer fikk Arne en livsforandrende beskjed, men selv med alvorlig kreft, er han optimist og smiler til verden

Det er kona Reidun, barna Tor André, Jonas og Bertine, hans søsken og den øvrige familien som kjenner på den aller største og tyngste sorgen nå. Arnes største bekymring i sykdomstiden var nettopp den smerten familien hans måtte bære. Samtidig strekker savnet seg langt forbi hans nærmeste. Arne Birkedal var en institusjon i Flekkefjord, en mann med et hjerte for et helt lokalsamfunn.

For de som trengte det mest

Aller best vil nok Arne bli husket for sitt brennende engasjement for de unge – og da særlig for den ungdommen som kanskje ikke fant seg helt til rette bak en pult på skolebenken, men som hadde praktisk sans og arbeidslyst.

Inviterer minister til Teknisk Senter

Som leder for Teknisk Senter i Flekkefjord skapte han en trygg havn for byens unge. Her ble det ikke bare skrudd og mekket; det ble lyttet, veiledet og stekt tusenvis av liter med vaffelrøre. Vaflene og den gode praten ble Arnes varemerke.

Han tok med seg dette hjerterommet også i deltidsjobben som lærer på Bryne videregående skole for fremtidige maskinførere, og i sitt arbeid med konfirmanter og ungdom i både Metodistkirken, Pinsekirka, Frikirken og Misjonskirken.

Omsorgen hans strakte seg også ut over landegrensene. For noen tiår siden reiste han rundt i Europa med en trailer omgort til en «rullende sjømannskirke». Der fikk langtransportsjåfører et avbrekk med norske vafler, kaffe og et lyttende øre.

Historiker, politiker og motorentusiast

Arne hadde et bredt og lidenskapelig engasjement for samfunnet rundt seg. Svært mange i Flekkefjord og nabokommunene kjenner ham godt som KrF-politiker i bystyret og formannskapet. Han var også en ressurs for byens lokalhistorie, med en særskilt lidenskap for skipsbyggingshistorien knyttet til Flekkefjord Slipp og Maskinfabrikk, og Simek. Han kunne bruke mange timer på å finne ut hvor lokalbygde båter nå befinner seg.

Flekkefjord-båter i alle havner

Når han ikke gravde i historien, gravde han i jorden. Hans kjærlighet for gravemaskinen Brøyt, samt lastebiler og personbiler av merket Volvo, var viden kjent. Han bevarte både Volvo og vennskap med samme utrettelige entusiasme.

– Flott med pinsefeiring her med hjullaster og gravemaskin!

Andakt: Jeg mangler ingenting

Troen som bar gjennom mørket

Sommeren 2024 ble livet snudd på hodet da Arne fikk påvist tykktarmskreft med spredning. «Det føles litt som om man detter ned i mørket», sa han ærlig den gangen. Likevel valgte han åpenhet. Åpenheten gjorde møtene med andre lettere, og han ble en kilde til trøst for sine medmennesker, selv når han selv var pasient.

I februar 2026, bare uker før han gikk bort, holdt Arne en uforglemmelig tale i Misjonskirken i Flekkefjord. Fra talerstolen uttrykte han en enorm takknemlighet over å kunne se utover forsamlingen. Med sviktende krefter, men med åndelig tyngde, forkynte han om det viktigste av alt: At Jesus er oppstandelsen og livet. Arne trøstet forsamlingen med at han stolte 110 prosent på Gud. Han gledet seg over tanken på at det var gjort i stand et rom til ham i himmelen, der sengen var redd opp og tøflene sto klare under. Døden var for ham ikke en avslutning, men en overgang til et evig fellesskap.

En himmel full av humor

Arne ønsket aller helst å leve i mange år til. Han ønsket å fortsette å fortelle de gode menneskene rundt seg hvor mye de betydde for ham. Slik ble det dessverre ikke. Men minnet om hans smittende latter, hans enorme takknemlighet og hans ukuelige optimisme vil leve videre i Flekkefjord i generasjoner.

Når Arne nå er overført til den himmelske avdelingen, er det lov å se for seg at evigheten ble enda litt lysere. De som er der har fått en gravemaskinfører, en humørspreder og en gudbenådet historieforteller som garantert vil gjøre himmelen enda morsommere. Og et sted der oppe lukter det nok allerede nystekte vafler.

Fred over Arne Birkedals gode minne.