Herold

Jeg skulle til å åpne med ordene: Jeg dømmer ikke folk ut ifra hva slags julebrus de liker best. Men akkurat da kjente jeg at jeg løy litt, så jeg dømmer visst allikevel. Woops.

Teit men sant

Min største skuffelse når det gjelder drikke

Ble kvalm

Smakte E-stoffer så det holdt

Jeg har fått tak i det perfekte glasset

(Avisa Nordland): Det er stort sett geografi som bestemmer hvilken julebrus man foretrekker. Min favoritt er den jeg vokste opp med, og sånn er det vel også med de fleste andre.

Dahls Julebrus var den eneste julebrusen som fantes på S-laget – på den tiden også den eneste butikken som fantes var S-laget. 40 år senere minner den fremdeles om barnlig forventning i alt fra duft av kongerøkelse og juletre til Drømmen om Narnia og Jul i Skomakergata.

Den gang festantrekket var kreppkjole med hvit strømpebukse, Kinasko og manglende fortenner, og den eneste krigen man visste om var den som endte i femogførr.

Dahls Julebrus blir dermed min evige favoritt. Og jeg er så raus at jeg har full aksept for at andre har sin, selv om jeg også tydeligvis tillater meg å dømme litt. Men én ting er de som har andre favoritter, noe annet er folk som drikker alle sorter julebrus som fullverdig julebrus.

De som ikke har en mening, eller en klar ener. Det skjønner jeg ingenting av. Julebrus har en rikholdig historie i Norge, og det er klart man må vite hvilken man foretrekker? Visst har man sin klare grom-julebrus. Jepsi Pepsi – for å snakke brus-språket.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=67931

*Så skal det sies at det er litt teit å ha sterke meninger om brus når jeg nesten aldri kjøper det. *

Forrige gang jeg drakk brus var trolig ingefærøl til Inderøysodd i august. Og før det – kanskje et glass eventyrbrus på 17. mai. Jeg synes lettbrus er fysjom, og brus med sukker er for søtt, så jeg holder meg fint unna og takker hjertelig ja til vann. Bortsett fra hver søndag i advent. Da tar jeg et glass julebrus. Og det er da magien skjer.

Det første er den ikoniske lille glassflasken med etikett som stort sett har vært uforandret siden 1979. Bare utseendet er nok til å bli mild i blikket av. Og så lyden av å åpne den med gammeldags flaskeåpner, duften og brusesuset fra flasketuten når korken er av, skjenke i glass, og så første slurk. Når man ikke drikker brus til vanlig, kiler kullsyren ekstra i ørene. Og så er det advent.

Det er eget ritual: Aldri julebrus før 1. desember eller første søndag i advent. Jeg hadde nylig en diskusjon med en venn om slike veldig viktige ting, og jeg uttrykte forferdelse over at hun allerede i oktober var i gang med julemarsipan og julebrus. Men hun sa: «Det er nå marsipanen er fersk.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=67934

Det er nå julebrusen er nytappet». Det er fader meg et godt poeng. Og advent går som et svosj, så nå har jeg (nesten) sluttet å tenke mitt om folk som starter i god tid. Dessuten har jeg alt satt til livs en hel julebrunost lenge før desember, så hvem er jeg til å dømme noen som helst?

Vi var ellers aldeles enige om hvilken brus som er selve Julebrusen med stor J. Dahls Julebrus smaker trygt. Og jul, ganske enkelt. Annen julebrus blir en kunstig og klissete nedtur, uansett om den er rød eller brun.

Men min aller største skuffelse når det gjelder drikke, i hele mitt liv, skjedde for tre år siden.

I Harry Potter-universet kan man gå på puben og kjøpe noe forfatteren kalte butterbeer. Det ble på genialt vis oversatt på norsk til smørterøl. Er det ikke nydelig? Helt siden jeg leste første Harry Potter-bok har jeg hatt så skrekkelig lyst til å smake smørterøl. Det høres ut som verdens koseligste drikk; som om vørterøl har en tøysete, magisk og tvers igjennom god venn som heter smørterøl.

Jeg var i London med min nevø, og filmmuseet hadde Harry Potter-utstilling, så vi dro dit. Slutten av utstillingen endte smart nok i kafeen, som var rikt Potter-utsmykket og ekstremt koselig. Om man kjøpte smørterøl fikk man med seg kruset hjem etterpå, og jeg har en velutviklet svakhet for sånne ordninger.

Vi fikk til og med instruks i hvordan man skulle skjenke fra flasken for å få best mulig smørterøl-skum på toppen. Endelig skulle det skje. Jeg ble grepet av en slags andektighet, lukket øynene og nynnet Harry Potter-musikken som et lite bordvers for liksom å få den hellige stunden til å bli ytterligere spesiell.

Jeg tok først én slurk, og kjente skumbarten feste seg på overleppa. Og jeg var ganske sikker på at følelsen minst skulle bli som årets første julebrus første søndag i advent. Eller hvis jeg var heldig; bli transportert rett til Hogworts og peisestuen i Gryffindoor.

En eller annen trygg følelse av å komme «hjem», hvis du skjønner?

Les også: Si nei til å bake

Men første tanke var: Au. Og så kom ettersmaken i munnen, og jeg tenkte ord jeg ikke ville si høyt til min nevø. Jeg prøvde å se positiv ut og smile til han som rynket nesen, og som tydelig heller ikke var begeistret. Jeg er evig tilhenger av å gi folk en sjanse til, og siden smørterøl hittil hadde føltes som en venn, ble det enda en slurk. Og da kom kvalmen. Og den vonde smaken av … sannelig om jeg vet.

Smak er vanskelig å beskrive; hvis det hadde vært vidunderlig godt kunne jeg sagt at det var som å ta en munnfull med ren lykke, og alle lesere ville latt sin egen fantasi få utfylle.

Skal jeg prøve å gi en beskrivelse av smørterøl, blir det en blanding av et glass ingefærøl uten ingefær, rørt sammen med tre-fire suketter og et par Extra-tyggiser med fruktsmak som har godgjort seg med smeltet lettmargarin uten fett. Med skum på toppen, laget av harsk marshmallows av tusen prosent sukker. Jeg tror det er ganske presist. Det smakte null magi, jeg ble ikke transportert til Hogwarts, og det ble med to små slurker.

Les også: Tviholder på Hamar og Lillehammer julebrus med sukker

Jeg klarer nesten bestandig å spise og drikke det meste jeg får servert, selv om jeg ikke liker det. Av høflighet fullfører jeg liksom alltid. Men her hadde jeg ingen sjanse.

Det smakte dessuten E-stoffer så det holdt. Det var som å drikke autotune-vokalen av Chers eurodance-hit «Believe». At jeg kun tok to små slurker av den dyreste drikken jeg noensinne har kjøpt er nesten sensasjonelt.

Og det føltes som å være bortkommen, som å miste en voksen på juletrefest på samfunnshuset – i sin tid den største skrekk. Når det eneste som skilte meg og avgrunnen var den trygge hånden som glapp under «Så gjør vi så når vi henger opp vårt tøy», og det vrimlet av voksne bein og ropende barn høye på rosiner, og trampeland var skummelt for da ristet både gulvet og pianoet, og enda skumlere var «Så rekker jeg deg nå med glede min hånd», for man var liten og redd og tvunget til å fortsette med å knytte kjærlighets hellige bånd og love å elske hverandre, helt til fortvilelsen tok overhånd og det brast.

Og det var så mange som var ti tusende gange velkommen at det måtte lages flere ringer rundt juletreet som skulle gå hver sin vei, og man kom i anarki-ringen som begynte begge veier så man enten ble revet i to på midten, eller skvist i en klynge med press fra hver sin kant, helt til en voksen tok affære.

Les også: Ting som får deg til å virke eldre

Barn løp rundt som gærninger, nissen var mer nifs enn snill, klementinen man fikk hadde bulk, servietten på bordet tok fyr av telyset og snowjoggerne var våte. Og man lengtet hjem. Sånn føltes det å drikke smørterøl.

Det er en amerikaner som står bak den svært hemmelige oppskriften, og han har beskrevet folk som har ventet seks timer i kø – der både voksne og barn gråt av glede og kysset bakken i ekstase over endelig å få smake. Vel, dem om det. USA har det jo med å overdrive. Om ikke annet er det jo greit å plassere skylden hos dem for den kvalmende opplevelsen.

Og ikke at jeg har grunn til egentlig å klage; jeg har fått tak i det perfekte glasset. Som er et overpriset plastkrus, men allikevel. Det står Butterbeer på det, og lover dermed en slags magisk opplevelse – hvilket det blir når innholdet er noe annet.

Denne adventen skal jeg drikke Dahls Julebrus av mitt smørterøl-krus, og føle at jeg er kommet hjem.

Gledelig advent, og god julebrus.

Debatt nyhetsbrev