Herold

Det finnes øyeblikk i politikken hvor man ikke mangler kunnskap, ikke mangler utredninger og ikke mangler anbefalinger, men hvor det likevel er noe annet som svikter, nemlig viljen til å prioritere det som allerede er grundig dokumentert at vi burde gjøre.

Kvinnehelseutvalgets rapport fra 2023 er et slikt øyeblikk.

Utvalget leverte ikke bare en beskrivelse av status, men en omfattende gjennomgang av hvordan kvinnehelse over tid har blitt systematisk nedprioritert, både i forskning, i diagnostikk og i behandling, og de var samtidig krystallklare på hva som måtte til for å rette opp skjevhetene: 75 konkrete tiltak og en målrettet satsing på én milliard kroner til forskning på kvinnehelse.

Det er med andre ord ikke slik at vi står fast fordi vi ikke vet hva problemet er, eller fordi vi mangler gode forslag til løsninger, men fordi oppfølgingen uteblir, eller i beste fall reduseres til små, spredte bevilgninger som ikke står i forhold til verken ambisjonene eller behovene.

Når det som blir presentert som en satsing i praksis er noen titalls millioner kroner, fremstår det derfor mindre som et politisk gjennombrudd og mer som en bekreftelse på det utvalget allerede påpekte, nemlig at kvinnehelse fortsatt ikke prioriteres på linje med andre helseutfordringer.

Dette blir særlig tydelig når man ser på sykdommer som endometriose, en tilstand som rammer rundt én av ti kvinner, og som for mange innebærer år med sterke smerter, redusert livskvalitet og lange ventetider før diagnose, samtidig som kunnskapsgrunnlaget og behandlingstilbudet fortsatt er mangelfullt sammenlignet med sykdommer av tilsvarende omfang.

Det er i denne sammenhengen påstanden ofte dukker opp om at det forskes mer på hårtap hos menn enn på endometriose, en påstand som i seg selv er vanskelig å dokumentere helt presist på tvers av alle målemetoder og finansieringskilder, men som likevel har fått feste fordi den illustrerer et poeng som er vanskelig å avfeie, nemlig at prioriteringene i medisinsk forskning over tid har vært skjevt fordelt.

For selv om sammenligningen kan diskuteres i detalj, er det liten tvil om at sykdommer som primært rammer kvinner, i mindre grad har blitt prioritert, både når det gjelder forskningsmidler, oppmerksomhet og utvikling av behandlingstilbud, og at dette har hatt konkrete konsekvenser for pasientene det gjelder.

Når kvinner i gjennomsnitt må leve lenger med sykdom, vente lenger på diagnose og i større grad oppleve at symptomer bagatelliseres eller forklares bort, er det ikke lenger tilstrekkelig å vise til at helsevesenet vårt i utgangspunktet er godt, fordi forskjellene i praksis likevel består.

Det er heller ikke slik at behovet for økt satsing på kvinnehelse er et radikalt eller urealistisk krav, slik det til tider kan fremstilles i den politiske debatten, for sett i lys av de samlede helseutgiftene fremstår én milliard kroner som en komisk lav investering i å rette opp en skjevhet som har fått utvikle seg over flere tiår.

Det som derimot fremstår som vanskeligere å forklare, er hvorfor denne typen investeringer stadig utsettes, til tross for at kunnskapsgrunnlaget er solid, behovet er godt dokumentert og anbefalingene ligger klare på bordet.

For når argumentene om kompleksitet, behov for ytterligere utredning eller gradvis opptrapping gjentas, er det nærliggende å spørre om dette egentlig handler om faglige vurderinger, eller om det snarere er et uttrykk for manglende politisk prioritering.

Dersom man forsøker å snu perspektivet, og forestiller seg en sykdom som rammer én av ti menn, med betydelige smerter, redusert arbeidsevne og konsekvenser for fertilitet og livskvalitet, er det vanskelig å se for seg at oppfølgingen ville vært like tilbakeholden, eller at diskusjonen fortsatt ville dreid seg om hvorvidt én milliard kroner er for mye å investere i bedre kunnskap og behandling.

Poenget er ikke å sette grupper opp mot hverandre, men å synliggjøre hvordan prioriteringer faktisk slår ut i praksis, og hvordan det som fremstår som nøytrale beslutninger, i realiteten kan bidra til å opprettholde systematiske forskjeller.

Derfor er heller ikke spørsmålet om vi har råd til å satse på kvinnehelse, men om vi har råd til å la være.

For så lenge vi vet at kunnskapen er mangelfull, at behandlingstilbudet ikke er godt nok og at konsekvensene bæres av en stor del av befolkningen, blir det stadig vanskeligere å forsvare at oppfølgingen av en så tydelig anbefaling som én milliard til kvinnehelse fortsatt lar vente på seg.

Og kanskje er det nettopp derfor denne debatten stadig vender tilbake til det samme utgangspunktet, fordi problemet ikke er uklart, men ubehagelig tydelig: Det som mangler, er ikke innsikt, men mangel på politisk prioritering.