Atomkraft er dyrt. Det tar lang tid. Det er vanskelig. Men trygt. Sannsynligvis.

Dette er en real dose kjølevann

De siste årene har en radioaktiv vekkelse fart som en sky over landet. Det ene partiet etter det andre er enten blitt helt frelst – som Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet – eller har åpnet for å vurdere muligheten – som de fleste andre.

Også en rekke ordførere er blitt overbevist om at atomkraft er en strålende idé.

Til slutt satte regjeringen ned et utvalg for å få et bedre faktagrunnlag for debatten. Anbefalingen derfra er enstemmig, og den er tydelig. Utvalget er ikke avvisende til atomkraft. Det mener slik energiproduksjon kan drives med lav risiko, vil gi mye kraft og kan passe godt inn i det norske kraftsystemet. Men at det ikke bør settes i gang nå.

Atompredikanten

En viktig pådriver for atombølgen har vært direktør Jonny Hesthammer i Norsk Kjernekraft. Han har reist rundt til norske kommuner og solgt inn atomkraft omtrent som en selger av slangeolje i Det ville vesten. Altså som en universalmedisin på alle slags problemer og mot alle slags plager.

Atomkraft skal gi drøssevis med kroner i kommunekassen og masse strøm til arbeidsplasser i området. Folk skal slippe plagsomme vindmøller. Og selve atomkraftverket? Det er hyllevare som nærmest kan trilles inn og bare skrus på.

For alle som har kjøpt fortellingen, er rapporten fra kjernekraftutvalget en real dusj med kjølevann.

For det første blir det for dyrt.

Utvalget har ingen tro på at atomkraft kan bygges ut på rent kommersielle vilkår. Skal det bli lønnsomt, må investeringskostnadene ned 70 til 80 prosent.

Rapporten viser til Sverige og Finland der selskapene Vattenfall og Fortum ikke vil bygge ut atomkraft «uten omfattende statlig støtte». Den som synes subsidier til havvind er sløsing, finner ingen trøst i atomkraft. Tvert imot.

For det andre tar det for lang tid.

Bygging av atomkraftverk er komplisert. Prosjekter i både Finland, Storbritannia og Frankrike er i de senere årene blitt kraftig forsinket underveis. Disse landene har allerede erfaring og kompetanse. Norge har lite av begge deler. Her vil det dermed ta ekstra mye tid.

Utvalget mener et atomkraftverk i Norge tidligst vil kunne starte produksjon tidligst på midten av 2040-tallet.

Mange håper små modulære reaktorer skal gjøre utbygging både raskere og billigere. Flere har omtalt dem nærmest som «hyllevare». Den myten blir knust av utvalget. Såkalte SMR-er er ikke kommersialisert. Det finnes foreløpig ingen fabrikk som produserer standardiserte moduler. Og det er veldig usikkert hva kostnaden blir.

For det tredje vil Norge dermed trenge vindmøller likevel.

Atomkraft kan ikke dekke Norges økende behov for strøm før om et par tiår. Men det trengs mer kraftproduksjon før den tid. Både vindkraft på land og solkraft kan bygges ut langt raskere. Det vil heller ikke kreve en eneste krone i subsidier, bare nok politisk vilje.

Når denne typen kraftutbygging omtrent har stanset, skyldes det politisk motstand. Mange har i stedet hatt atomkraft som sitt svar. Men det alternativet er altså ikke reelt før langt frem i tid, ifølge utvalget.

For det fjerde får de begeistrede kommunene en påminnelse.

Utvalget mener atomkraft kan drives trygt, men peker på at det alltid vil være en risiko for at noe går galt. Det er for eksempel en grunn til at finske atomkraftverk bevoktes av væpnede vektere.

En kommune som skal ha et atomkraftverk, må også ha et brannvesen og et helsevesen som kan takle en atomulykke. Den må ha evakueringsplaner for barnehagene. Den må ha et lager av jodtabletter og en plan for å distribuere dem ved behov.

Frykten er en risiko

Her ligger også en risiko for den som starter bygging av et atomkraftverk. Historien har vist hvordan en ulykke raskt kan skape en voldsom motstand mot den typen energiproduksjon. I Tyskland ble avvikling av atomkraft besluttet etter Fukushima-ulykken i Japan. I USA ble mange reaktorer som var planlagt eller under bygging, kansellert etter ulykken ved Three Mile Island i 1979.

Beslutningene var ikke nødvendigvis rasjonelle. Men det illustrerer hva frykt kan føre til.

Utvalget foreslår at det blir opprettet et kompetansesenter for atomkraft. Det kan være smart. Da kan Norge raskere komme i gang med utbygging dersom det skulle bli mer aktuelt senere. For kanskje viser det seg at teknologien faktisk blir billigere.

Men å starte et atomkraftprosjekt nå? Det vil være en dyr løsning som gir kraft for sent. Rett og slett en ren avsporing.

Bør Norge satse på atomkraft nå?