Hvor mye skal apotekene tjene på oss?
Det er noe grunnleggende galt når vanlige mennesker må betale så mye for helt enkle, reseptfrie legemidler.
Dette handler ikke om luksus. Det handler om hodepine, feber og smerter. Likevel prises mange slike varer i Norge på et nivå som får sammenligningen med Sverige til å se direkte pinlig ut.
Mange tror at slike priser i stor grad er myndighetsstyrt. Det er de ikke. Direktoratet for medisinske produkter er tydelig på at prisene på reseptfrie legemidler ikke er regulert i Norge. De viser også at maksimal apotekavanse gjelder reseptpliktige legemidler, ikke reseptfrie. Med andre ord: Dette er ikke først og fremst staten som bestemmer. Dette er markedet, kjedene og apotekene.
Det samme mønsteret
Ta et helt vanlig eksempel. Hos Apotek 1 koster Paracet 500 mg, 20 tabletter, 59,90 kroner. I Sverige koster Alvedon 500 mg, 20 tabletter, 34 svenske kroner hos Apoteket. Når forskjellen på to så like hverdagsprodukter er så stor, er det lov å spørre: Hvor mye skal apotekene egentlig tjene på folks behov for smertelindring?
Det samme mønsteret går igjen på andre varer. Ibux 400 mg, 20 tabletter koster 129,90 kroner hos Apotek 1. I Sverige koster Ipren 400 mg, 30 tabletter 53 svenske kroner. Der er ikke bare prisen lavere. Pakningen er også større. Da er det vanskelig å late som om dette bare handler om små forskjeller i avgifter eller valutakurser.
Det er mulig!
Og det stopper ikke der. I Norge selger Apotek 1 også Panodil 500 mg, 20 tabletter for 19 kroner. Det viser at det faktisk er mulig å prise et reseptfritt smertestillende legemiddel langt lavere i det samme markedet. Når én variant koster 19 kroner og en annen 59,90 kroner, er det legitimt å spørre hva som egentlig forklarer spranget: kostnader, merkevare, eller rett og slett hvor mye man tror folk er villige til å betale når de har vondt.
Profitt på smerter
Ja, Norge er et lite land. Det gjør konkurransen svakere enn i større markeder. Men nettopp derfor burde både bransjen og myndighetene vært mer opptatt av å skjerme forbrukerne mot urimelige priser. I stedet sitter kundene igjen med regningen, mens alle kan skylde på alle: kjedene på markedet, markedet på størrelsen, og politikerne på alt mulig annet.
Dette er ikke et argument for at alt skal reguleres fra Oslo. Men det er et argument for å stille et helt rimelig spørsmål: Hvor mye skal apotekene tjene på helt vanlige folks smerter, feber og sykdom? Når reseptfrie legemidler ikke er myndighetsstyrt, må noen også tørre å si at dagens nivå ser ut som et valg. Og da må det være lov å mene at det valget er blitt for grådig.