Habilitet som politisk verktøy? Ringsaker fortjener bedre
Det er nesten imponerende hvordan habilitet plutselig ble det heteste verktøyet i Ringsaker-politikken, akkurat i det øyeblikket skolestrukturen i nordre Ringsaker skulle avgjøres. Etter flere runder, i flere år uten dramatikk rundt habilitet, ble det brått et slags politisk nødbluss: «Få dem ut av salen, fort!»
Statsforvalteren har nå slått fast at både Camilla Storlien og Oliver Kvarberg faktisk var habile. Likevel ble de sendt på gangen, uten mulighet til å delta i debatten eller legge fram argumenter i formannskapet, og i kommunestyret. I en sak som berører det mest grunnleggende vi har i bygda, barnehage og skole, valgte kommunestyret altså å fjerne to stemmer på feil grunnlag.
Statsforvalteren har konkludert: – Ingen god følelse
Og da melder spørsmålet seg; Var man virkelig så redd for hva de kunne komme til å si?
For det er jo ikke akkurat noen hemmelighet at diskusjonen var betent, men når habilitet brukes som en slags politisk brannslukker, blir prosessen både stygg og urimelig. Det handler ikke bare om to stemmer i et voteringstall. Det handler om to folkevalgte som ikke fikk delta i debatten, ikke fikk påvirke, ikke fikk stille spørsmål, ikke fikk utfordre administrasjonen, eller kort sagt: Ikke fikk gjøre jobben sin ...
Statsforvalteren vurderte kun stemmetallene, ikke hva fraværet av to aktive debattanter faktisk kan bety i et kommunestyre. Alle som har vært i et politisk møte vet at argumenter, replikkvekslinger og tydelige stemmer kan snu et helt rom. Men den muligheten ble tatt fra dem, og fra oss som innbyggere.
Når habilitet plutselig blir et våpen i stedet for vern, da er det ikke lenger bare skolestrukturen som står på spill. Da er det tilliten til hele prosessen.
Strukturen er nå vedtatt endret, og det forholder vi oss til, men la oss være ærlige: Prosessen etterlater en bismak. Når det et halvt år senere viser seg at ting ikke ble gjort på riktig måte, er det lov å reagere.
Det er også lov å forvente at slike «skitne triks» ikke hører hjemme i lokalpolitikken. At man faktisk forholder seg til felles spilleregler, og ikke bare når det passer enkelte. Uenighet er en naturlig del av demokratiet, og ja, den kan vippe et utfall i den ene eller andre retningen. Det er hele poenget.
Men når man begynner å rydde bort uenighet i stedet for å håndtere den, da er vi på ville veier. Og det er Ringsaker sine barn, familier og lokalsamfunn som sitter igjen med konsekvensene