Herold

30 år gamle Didrik Hansen jakter på det meste. Enten det er tiur i skogen med fuglehunden Alf, eller glemte fortellinger fra bygdas arkiver. Nå er han valgt til det som trolig er landets yngste historielagsleder.

Du har kanskje sett ham vandrende rundt med hunden Alf i Rakkestad sentrum. Eller kanskje du har møtt ham innover mot Skrabberud og Budalen. Som så mange andre i Rakkestad er 30-åringen Didrik Hansen opptatt av jakt. Men historieinteressen er litt særere for en mann i hans alder. De to hobbyene er slett ingen motsetninger.

– Når jeg går «Våpenslipp-runden», går tankene mine til de vanlige folkene fra bygda vår som sykla inn i skogen i nattemørket under krigen. De sto der og ventet på lyden av engelske flymotorer, vel vitende om risikoen de tok for vår frihet. Det gir turen en helt annen dimensjon.

Det er en rolig formiddag i Rakkestad sentrum. Ved siden av Didrik sitter fuglehunden Alf, en unghund som for lengst har skjønt at matfar liker å prate. Didrik har akkurat lagt bak seg sin faste runde i bybildet, en rute han og Alf har gått hundrevis av ganger, men som aldri slutter å fascinere.

– Jeg er nok litt over snittet interessert i de små historiene, de som foregår rett utenfor inngangsdøra vår, smiler han.

Et uventet generasjonsskifte

Da Rakkestad Historielag avholdt sitt årsmøte nylig, gikk det tradisjon tro rolig for seg med kaffe, kaker og loddsalg. Men valget av ny styreleder sørget for et friskt pust.

– Det ble noen runder i tenkeboksen, innrømmer Didrik.

– Men jeg ser på det som en enorm tillitserklæring. Styret er nå fulltallig og samkjørt, og det er mye bra å bygge videre på.

Didrik ler når alderen blir kommentert. Uten å være helt sikker tror han at han kanskje er landets yngste historielagsleder, en tittel han bærer med en god porsjon selvironi. Han vet at historielag ofte forbindes med «den eldre garde», men for ham handler det ikke om alder, men om tilhørighet.

– Det ligger vel i historielagenes natur at de trekker til seg de som har levd en stund. Kanskje man må få litt avstand til sitt eget liv før man ser verdien i det som har vært? Men jeg mener historien er for alle.

En gave fra fortiden

Mange kjenner Didrik som den aktive turneren og treneren som i mange år var med på å prege turnmiljøet i bygda. Men mens han trente i Rakkestadhallen, satt tanten hans og fordypet seg i arkivene. Det var hennes brennende interesse for tidligere generasjoner som skulle bli en døråpner for Didrik.

Under kulturhistoriestudiene i Oslo fikk han tilsendt et ferdig slektstre fra tanten. Det var ikke akkurat en liten oversikt; treet strekker seg 19 generasjoner bakover, helt til 1400-tallet.

– Det er ganske spesielt å få noe slikt i hendene. Man kan selvfølgelig aldri stole blindt på kildene fra den tiden, som gamle kirkebøker og kjøpekontrakter, men det gir en utrolig følelse av sammenheng. Det lærer oss mye om menneskene og den tiden de kjempet seg gjennom, forklarer han.

Jakten på de glemte stemmene

Som leder har Didrik en visjon om å gjøre historielaget mer «aktivt». Han ønsker å samarbeide med lokale aktører, arrangere turer og få flere til å skrive for årboka Budstikken. Han ser spesielt etter historiene som står i fare for å forsvinne.

– Bygda er full av historier som ennå ikke er fortalt. Gamle smier, verksteder og møller som er borte, men som en gang var selve livsnerven i Rakkestad. Her er det plass til nye, spirende skribenter som vil dykke ned i materien, oppfordrer han.

Balanse i hverdagen

Selv om kalenderen fylles opp av tiurleik, styremøter og 100-årsjubileum for Østfold Historielag, er Didrik opptatt av å holde bakkekontakten. Han jobber til daglig på ungdomsskolen og bor i sentrum med samboeren Elise.

– Man må ha balanse. De hjemme fortjener litt tid de også, ler han.

– Og Alf krever sitt. Nå som våren er her, er det perfekt tid for å starte opp igjen med apport-treningen.

Han tar en siste kikk på mobilen før han reiser seg. Påsken står for døren, og for Didrik Hansen betyr det nye turer, nye observasjoner og nye perspektiver på både vante og uvante stier. Han understreker viktigheten av å støtte opp om det lokale lagslivet, uavhengig av interesse. For ham handler det dypest sett om å forstå grunnen vi står på:

– Hver gang vi går tur, går vi gjennom andres liv. Folk tror historie er noe som skjedde langt borte, men den mest spennende historien ligger rett under føttene våre.