Herold

Ringeriksbanen selges nå inn som et beredskapstiltak. Det er ikke bare misvisende – det er direkte feil.

Når samfunnsnytte og økonomi ikke lenger lar seg forsvare, trekkes beredskapskortet og Ringeriksbanen, alternativ FRE16, forsøkes gjort til et nasjonalt beredskapsprosjekt. Det er et klassisk grep – og et svakt ett.

Europeisk og nordisk sikkerhetspolitikk er grunnleggende endret. Ikke bare i hvordan trusselbildet forstås, men også i viljen til å ta nødvendige grep. Der de viktigste transportaksene i Skandinavia tradisjonelt har vært orientert nord-sør, stiller dagens sikkerhetspolitiske situasjon nye krav: tryggere og mer effektive forbindelser fra vest mot øst.

Med Finland og Sverige inn i NATO er ikke lenger nord-sør-aksen tilstrekkelig. Det som nå trengs, er robuste transportkorridorer mellom Atlanterhavet og Østersjøen – korridorer som kan håndtere sivil beredskap, forsyningssikkerhet og militær mobilitet.

I et innlegg i Ringerikes Blad i desember løftet Arne Sverre Sørland nettopp denne tanken: en trasé, blant annet via Nittedal, som kan binde sammen Bergensbanen, Gjøvikbanen og Kongsvingerbanen med direkte kobling til Sverige. Dette er ikke bare et lokalt innspill – forslaget er også spilt inn til sentrale politikere i stortingskomiteer.

En slik løsning kan gi langt mer enn en lokal reisetidsgevinst. Den kan knytte sammen jernbane, vei, luft og havn, og styrke forbindelsen mellom regioner, i Norge og Sverige, med millioner av mennesker. Dette er en tankegang som fortjener politisk oppmerksomhet og en grundig faglig og forsvarsmessig vurdering.

Ringeriksbanen/FRE16 fremstår som en lokal kampsak for intercitybane mellom Oslo og Hønefoss – til en pris landet ikke kan forsvare. Prosjektet oppfyller ingen av kravene til en strategisk transportkorridor.

For det første bidrar den ikke til å etablere en effektiv interskandinavisk vest-øst-forbindelse, og gir dermed ingen styrking av den nordiske forsvarslogistikken. Den mangler også kobling til Gardermoen – et av landets viktigste knutepunkter i beredskapssammenheng.

For det andre er banen dimensjonert for persontransport, ikke for gods, beredskap eller militær mobilitet. Den mangler kapasitet, terminalstruktur og sikkerhetsløsninger for transport av farlig gods og tungt materiell.

For det tredje legges traséen gjennom noen av landets mest tettbygde områder. Å føre potensielt risikofylt transport av farlig gods og militært materiell gjennom Bærum og Oslo vest øker sårbarheten ved ulykker, sabotasje og krigshandlinger – det reduserer den ikke.

Dette er ikke strategisk klokskap. Det er det motsatte.

Så kommer økonomien. FRE16 omtales som «gryteklar», men prosjektet har aldri vært ute på anbud. Kostnadsbildet er derfor høyst usikkert, og risikoen for overskridelser er betydelig – slik vi har sett i en rekke andre samferdselsprosjekter.

Hva sitter vi igjen med? En ekstra jernbanelinje mellom Hønefoss og Oslo, «parallelt» med eksisterende forbindelser, i et område på knappe 6-7 mil. Tre linjer på samme strekning er ikke fremsynt politikk. Det er råflott pengebruk.

Ja, man kan kanskje spare 10-15 minutter i reisetid. Men det gir ingen strategisk gevinst. Ingen styrket beredskap. Ingen økt totalforsvarsevne. Å fortsette å satse på Ringeriksbanen, alternativ FRE16, nå er å planlegge for en verden som ikke lenger finnes.

Prosjektet må skrinlegges og i stedet må E16 prioriteres. Alternative baneløsninger, inkludert Nittedal-alternativet, må utredes på nytt – med utgangspunkt i dagens sikkerhetspolitiske behov.

En skrinlegging av Ringeriksbanen, alternativ FRE16, vil ikke være et nederlag. Det vil være en nødvendig strategisk kursendring – både nasjonalt og nordisk. For Ringeriksregionen vil det samtidig åpne for raskere gjennomføring av E16, som er avgjørende for både sivil og militær mobilitet.

Forsvaret må nå involveres i en grundig utredning av hvordan transportaksen mellom Oslo og Bergen bør utvikles i lys av dagens og framtidens sikkerhetspolitiske situasjon, ikke gårsdagens.

Vi trenger ikke flere lokale prestisjeprosjekter forkledd som nasjonal beredskap. Vi trenger strategiske valg.