Herold

Nå har vi sjansen til å gjøre det vi alltid burde ha gjort: samle oss nasjonalt, stå samlet og snakke med én stemme.

Hjertelig til lykke til Samisk foreldrenettverk Oslo og omegn med stiftelsen av Samisk foreldrenettverk Norge! Dette er historisk for samiske foreldre i hele landet, og en milepæl som har vært lenge ventet.

I 2002 tok jeg initiativ til Samisk foreldrenettverk Tromsø. Det fantes ikke noe slikt fra før. Ingen mal, ingen nasjonal paraply, ingen andre å lene seg på. Til det første styret fikk jeg med meg Inger Anne Pulk og Maja Gran Erke — og sammen satte vi i gang noe vi visste trengtes, men ikke visste hvor stort ville bli.

Vi var samiske foreldre i en norsk by som ønsket å stå samlet om én ting: at barna våre skulle få opplæring i og på samisk, slik de hadde krav på — og at kommunen faktisk skulle vite det og ta det på alvor. Men vi ønsket også noe mer: en nøytral og upolitisk arena. Et sted der samiske foreldre, barn, unge og alle andre samer som ville, kunne møtes på tvers av politisk tilhørighet og geografisk bakgrunn. Ikke under ett partis fane, ikke som et talerør for noen bestemt samepolitisk retning — men som et felles, allsamisk fellesskap.

Det nettverket var det første i sitt slag i Norge.

Det som overrasket oss, var bredden i behovet vi traff. Tromsø er en by der det bodde mange samiske familier — men vi kjente ikke hverandre. Den samiske befolkningen i norske byer er usynlig på en måte den aldri er i kjerneområdene. Folk bor spredt, barna går på ulike skoler, og det samiske fellesskapet som finnes naturlig i Kautokeino eller Karasjok, må bygges aktivt og bevisst i en by. Nettverksideen slo an umiddelbart, og den nøytrale profilen viste seg å være en styrke: hit kunne alle komme, uansett hvem de stemte på eller hvilken organisasjon de ellers tilhørte.

Vi satte i gang månedlige lørdagskaféer. Det som startet som et foreldretiltak, ble på helt naturlig vis til en allsamisk møteplass — for foreldre og barn, for ungdom, for eldre, for samer som hadde bodd i Tromsø i generasjoner og for dem som nylig hadde kommet. En arena uten dagsorden utover det å være samen sammen. Vi arrangerte også skidager og hytteturer, og bygde et sted der samiske familier i Tromsø kunne møtes som nettopp det: samiske familier, ikke enkeltpersoner spredt i en norsk storby.

I årene som fulgte kom det til fem-seks andre lokallag i byer og kommuner nordpå. Gode initiativ, drevet av engasjerte foreldre. Men uten nasjonal koordinering, uten felles ressurser og uten en stemme inn mot sentrale myndigheter, har disse nettverkene i stor grad måttet kjempe sine kamper alene. Nå er det endelig i ferd med å skje noe: et nasjonalt Samisk foreldrenettverk er under etablering, knyttet til det allerede eksisterende Samisk foreldrenettverk Oslo og omegn. Det er på tide. Og vi trenger en plan for hvordan vi gjør det riktig.

Rettigheter som ikke blir brukt

La oss begynne med det som er selve begrunnelsen for å organisere oss. Samiske barn og unge har rettigheter. Sterke rettigheter. Etter opplæringsloven § 3-2 har alle samiske elever rett til opplæring i samisk — uansett hvor i landet de bor. Ikke bare i Kautokeino, Karasjok, Drag, men i Trondheim, Bergen og Oslo. Velger minst ti elever i en kommune samiskopplæring, har de rett til det. Kommer de i gang, skal tilbudet opprettholdes så lenge minst seks elever ønsker det. I videregående opplæring har samiske elever rett til samisk uavhengig av om de hadde det i grunnskolen, og uansett bosted. Alle elever i norsk skole skal dessuten få opplæring om det samiske folket — om språk, kultur og samfunnsliv. Det er nedfelt i læreplanverket.

Problemet er at mange foreldre ikke kjenner disse rettighetene. Og problemet er at mange kommuner heller ikke informerer om dem, selv om loven krever nettopp det. Den nye opplæringsloven § 10-8 slår fast at kommuner og fylkeskommuner aktivt skal gi elever og foreldre informasjon om retten til opplæring i og på samisk. Likevel opplever foreldre gang på gang at de må kjempe for det som skulle vært selvsagt. Mange har nærmest blitt jurister for å sikre barnas grunnleggende rettigheter.

Det er ikke akseptabelt. Og det er nøyaktig her et nasjonalt samisk foreldrenettverk hører hjemme.

En organisasjon for hele landet

Samiske foreldre finnes i absolutt alle norske kommuner. Noen bor i kjerneområdene med samiske klasser og samiske læreplaner. Andre bor spredt i byer og tettsteder der det kanskje bare er to eller tre samiske familier. Begge disse gruppene trenger støtte — men behovene er ulike, og organisasjonen må ta høyde for det.

Erfaringene fra Tromsø var lærerike. Vi oppdaget raskt at det å finne hverandre var like viktig som det å kreve rettigheter, og at den nøytrale profilen var selve forutsetningen for at folk møtte opp. En nasjonal organisasjon som bare handler om paragrafer og høringer, vil ikke overleve. Den må gi familier et sted å høre til — og den må være et sted alle samer kan komme, uavhengig av politisk ståsted.

Samisk foreldrenettverk Norge (SFN Norge) bør bygges i tre nivåer. Nasjonalt nivå med et styre som speiler de tre samiske språkgruppene — nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk — og som dekker hele landet geografisk. Regionalt nivå med koordinatorer i fire naturlige landsdeler: Finnmark og Nord-Troms, Troms og Nordland nord, Nordland sør og Trøndelag, og Sør-Norge inkludert Oslo og omegn. Og lokalt nivå med formelle lokallag der det er nok foreldre til det, og kontaktpersoner der det ikke er det.

Det siste punktet er avgjørende. For den enslige samiske familien i Stavanger eller Vestfold, der det kanskje ikke finnes en eneste annen samisk familie på mils avstand, må SFN Norge tilby noe reelt: et digitalt fellesskap, en nasjonal veiledningstelefon om rettigheter, og en trygg arena for å møte andre samiske foreldre på landsdekkende samlinger. Direkte nasjonalt medlemskap for foreldre uten et lokallag er en naturlig løsning.

En tydelig nasjonal rolle

SFN Norge skal arbeide for at alle samiske foreldre i landet kjenner sine barns rettigheter, på eget språk og i forståelig form. Organisasjonen skal være en faglig ressurs — en instans foreldre kan henvende seg til når kommunen ikke oppfyller loven. SFN Norge skal løfte foreldrestemmen inn i den nasjonale utdanningspolitikken, og arbeide langsiktig for styrking av rettsgrunnlaget for samisk opplæring. Det betyr kronikker, høringsinnspill og møter med Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet.

Og ikke minst: deltakelse i Foreldreutvalget for grunnopplæringen, FUG. Sametinget utnevner allerede én samisk representant til FUG. Det er bra, men ikke nok. SFN Norge må formalisere et samarbeid med Sametinget om dette, slik at den samiske FUG-representanten er tett koblet til den organiserte foreldrestemmen — og ikke bare til Sametingets politiske partier. FUG skal representere foreldre, og samiske foreldre i hele landet fortjener å bli hørt gjennom sin egen, uavhengige og upolitiske foreldreorganisasjon.

Samarbeid med Sametinget og myndighetene

SFN Norge skal ikke konkurrere med Sametinget — Sametinget er den viktigste samarbeidspartneren vi har. Det naturlige er et formelt samarbeid der SFN Norge er Sametingets faste konsultasjonspart i alle saker som gjelder samisk opplæring. Sametinget har dessuten samarbeidsavtaler med en rekke fylkeskommuner og bykommuner, og organisasjoner i disse kommunene kan søke tilskudd til prosjekter som fremmer samisk språk, kultur og samfunnsliv — en mulighet lokallagene aktivt må bruke.

Overfor Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet bør SFN Norge søke status som fast høringsinstans, delta i revisjonsprosessene for Kunnskapsløftet Samisk og bidra i arbeidet med å rekruttere og utdanne flere samisklærere. Det finnes øremerkede midler på statsbudsjettet til samisk grunnopplæring — men foreldrestemmen er fraværende i forvaltningen av dem. Det bør endre seg.

Finansieringen er sammensatt, men tilgjengelig. Sametingets prosjekttilskudd er startpunktet — opptil 40 prosent av godkjente kostnader, maksimalt 400 000 kroner. For prosjekter rettet mot barn og unge med samisk kulturinnhold kan Sametinget gi opptil 200 000 kroner. Når SFN Norge passerer 500 betalende medlemmer åpner tilskuddsordningen for samiske hovedorganisasjoner seg. I tillegg bør organisasjonen registrere seg i Frivillighetsregisteret, aktivere Grasrotandelen fra Norsk Tipping og bygge inn en lav medlemskontingent som dokumenterer reell oppslutning.

Et ansvar vi ikke kan vente med

I over 100 år ble samiske barn nektet å bruke sitt eget språk i skolen. Fornorskningspolitikken har etterlatt et sår som fortsatt er åpent, og vi er midt i en språkrevitaliseringsprosess der hvert eneste år teller. Nettopp derfor teller foreldrene. Ingen instans er viktigere for et barns språkutvikling enn hjemmet. Og ingen er bedre rustet til å kjempe for et barns rettigheter enn en organisert og godt informert foreldrebevegelse.

Men en foreldrebevegelse som bare kjemper, og aldri feirer, aldri leker, aldri møtes over en kaffekopp på en lørdag — den klarer ikke å holde folk. Det lærte vi i Tromsø. Den nøytrale, uformelle arenaen var ikke et middel til målet. Den var en del av målet.

Da vi startet i 2002 — Inger Anne Pulk, Maja Gran Erke og jeg — var vi få og uten formell støtte. Vi bygde det på engasjement, på solidaritet og på overbevisningen om at samiske barn fortjener å vokse opp med sitt eget språk, og at samiske familier i norske byer fortjener å finne hverandre på tvers av alt som ellers skiller oss. Den overbevisningen er ikke svekket.

Nå har vi sjansen til å gjøre det vi alltid burde ha gjort: samle oss nasjonalt, stå samlet og snakke med én stemme.

Samiske foreldre finnes i hele Norge. SFN Norge skal finnes for dem alle.