Herold

Verden er urolig. Krig og konflikt preger både Europa og Midtøsten, og konsekvensene merkes også i Norge. Når energimarkedet påvirkes, slår det direkte inn i drivstoffpriser, transportkostnader og matpriser.

Men spørsmålet er enkelt: Hva gjør norske myndigheter for å skjerme folk flest?

Svaret er: for lite.

Den midlertidige fjerningen av veibruksavgiften på drivstoff fra april til september 2026 gir en viss lettelse. Men dette er begrenset og kortvarig. CO₂-avgiften består, og merverdiavgiften ligger fortsatt på toppen. Samtidig er matmomsen fortsatt 15 prosent.

Dette monner lite for familier som allerede kjenner presset på økonomien.

Norge er et av verdens rikeste land, med store inntekter fra energi. Likevel opplever mange husholdninger at hverdagen blir stadig dyrere. Mat, transport og grunnleggende levekostnader øker, mens tiltakene fra myndighetene ikke står i forhold til utfordringene.

Ahmed Aadan Warsame, bio

Sammenligner vi med Sverige, blir forskjellen tydelig. Der har myndighetene valgt å senke matmomsen midlertidig og redusere drivstoffavgifter for å lette belastningen på befolkningen. Norge har ikke gjort tilsvarende grep.

Det er derfor naturlig å spørre: Hvorfor gjør Norge mindre for egne innbyggere enn naboland som har færre ressurser?

Dette handler ikke bare om bilister. Det handler om hele samfunnet. Når drivstoffprisene øker, påvirker det transport av varer. Det gir høyere priser i butikkene. Det rammer særlig barnefamilier, lavtlønte og folk i distriktene, der bilen ikke er et valg, men en nødvendighet.

Regjeringen snakker om ansvarlig økonomisk politikk. Men ansvar må også bety å beskytte innbyggerne i krevende tider. Når staten har økonomisk handlingsrom, men ikke bruker det til å lette belastningen for folk flest, oppstår det et tillitsspørsmål.

Hvem er politikken egentlig til for?

Vi får stadig høre at vi må spare for fremtidige generasjoner. Det er riktig. Men det kan ikke være slik at dagens generasjon skal bære en stadig tyngre økonomisk byrde, samtidig som grunnleggende samfunnsfunksjoner svekkes.

Et bærekraftig samfunn bygges ikke bare med sparing.

Det bygges med trygghet, forutsigbarhet og levekår folk faktisk kan leve med.

Derfor bør Norge nå vurdere:

• midlertidig reduksjon i matmomsen
• mer målrettede og varige avgiftslettelser
• tiltak som faktisk merkes i husholdningsøkonomien

Dette er ikke radikalt. Det er nødvendig.

Når verden er urolig, må staten bidra til stabilitet hjemme. Det holder ikke med små, midlertidige grep når utfordringene er store og vedvarende.

Norsk stat og Storting må gjøre mer.