Herold

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så bra som ingen moral.

Den 24. marskunne man i iFinnmark lese at Blue Moon og Nussir fikk en seier i Stortinget. Artikkelen informerer om at utslippstillatelsen til gruveprosjektet Nussir i Hammerfest blir opprettholdt, på tross av at den «naturlige» avrenningen fra tidligere brytninger allerede har en skadelig effekt på fjorden. Spesielt for fiskearten hyse.

Havforskningsinstituttet har analysert nivåer av bly, krom, nikkel og andre grunnstoffer typisk for gruveavfall blant fiskeartene i Repparfjord. Det ble funnet forhøyede nivåer av tungmetaller som bly, krom, og nikkel i hyse fra Repparfjord, SÆRLIG nær de gamle gruvedeponiene.

Det vil si: Tidligere dumping av gruveavfall som har foregått i fjorden skaper fortsatt trøbbel for fiskebestanden og fjordens økosystem.

Det kan velikke være mangel på kompetanse eller rapporter om skadevirkningene som gjør at politikerne ikke gjør noe med det? Da er det kanskje på tide å spørre seg om det er noe annet som gjør at det er manglende politisk vilje til å endre dette, noe Eva Joly har kommentert og jaktet på i en årrekke.

Politikere i Norge liker å omtale Norge som en kystnasjon som forvalter havet med kunnskap, respekt og langsiktig planlegging for våre kommende generasjoner. Spørsmålet er hvordan man kan forsvare dette når man ser på forvaltningen av to fjorder i følgende eksempel. La oss kjøre en sammenligning:

1) Det har utviklet seg en situasjon i Oslofjorden som visstnok er veldig dramatisk for fjorden. Økosystemet er i ferd med å kollapse eller har i store deler kollapset, hvor flere centimeter med mudder kveler bunnlivet og skaper forhøyede temperaturer, torskebestanden er nærmest borte og ålegras-engen forsvinner. Forskningens funn blir tatt på alvor og man går inn med politisk vilje for å støtte opp under at dette er alles ansvar og alle må ta del i oppryddingen.

2)Rundt 1300 km unna i Repparfjorden i Finnmark så åpnes det på ny for noe helt annet. Med viten og vilje så velsigner politikere og legger til rette for at gruveselskapet Blue Moon Metals og Nussir skal dumpe millioner av tonn – 30 millioner som er godkjent – gruveavgang/ avfall rett i en fjord som allerede ikke har nullstilt seg etter forrige runde med gruvedrift og dumping. Og det var i 1978.

Hva inneholderdette avfallet? Tungmetaller som går i fisk og finpartikler som legger seg som et teppe over bunnlivet og kveler det. Det minner veldig om det som skjer i Oslofjorden, bare at dette er altfor langt unna. De kan ikke se det. Konsekvensen? De er like store, om ikke større. Repparfjorden er et grunnlag for kystfiskere, sjøsamisk fiske og kulturutøvelse som videreføres i generasjoner. Det er gyteområder for torsk og vandringsvei for villaksen som skal opp å gyte i Repparfjordelva. Et yndet fiskeområde for lokale fiskere og tilreisende sørfra.

Det at politikerne forsvarer dumping, eller «deponi» som de så fint kaller det, er et inngrep mot sjøsamiske rettigheter, noe Norge er forpliktet til å beskytte.

Så kommerdet med arbeidsplasser: I tidlige runder med Nussir blir det forsvart at dette vil bringe arbeidsplasser til bygdene og lokal arbeidskraft er i bruk. Da er det betenkelig at entreprenøren har store brakkerigger, maskiner og tilreisende ansatte i sving. Hvor mange lokale arbeidsplasser er det nå i byggefasen? Og hvor mange ville det blitt i driftsfasen?

Om seks år, når dette eventyret er over for Blue Moon og Nussir og driften er ferdig og fjorden ødelagt, så skal det ta minimum nye 50 år der vi ser forgiftning av fjorden, fisken og bunnlivet (tallene er tatt ut ifra historisk drift). Det er nesten to generasjoner til med ødeleggelse uten at det har gitt særlig avtjening lokalt.

I Repparfjord må fiskere, lokalsamfunn, samiske rettigheter både til lands og til vann, bli ofret for én gruve. Én gruve, 30 millioner godkjent gruveavfall, drift i 6 år og en arbeidsstokk som ikke kan sies å være lokal. Det skal ødelegge et fjordsystem som mennesker har livnært seg på i hundrevis av år.

Ville den behandlingen blitt godtatt i Oslofjorden? Ville man tillate industriell dumping i et fjordsystem der tradisjonelt fiske og kultur står så sterkt som i Finnmark, hvis postnummeret hadde vært 1366 Sandvika eller 3126 Tønsberg?

Svaret gir seg selv.

Dette handler om mer enn bare miljøpolitikk. Det handler om at samiske rettigheter, urfolks rettigheter, må vike for makt, geografi og profitt. Historien har som vane å gjenta seg. Det er dette som får mange til å føle at det beveger seg en ny fornorskningspolitikk omkring oss, forkledd som utvikling og miljøbevissthet. Har det gått en korrupsjon i det norske politiske systemet i denne saken?

Eva Joly og Nina Witoszekhar omtalt korrupsjon i norsk kontekst i boka Det blåøyde riket (2023). De kaller det «kosefjes». Man skal ikke ødelegge god stemning. Hvilke politikere ønsker å nekte lokale arbeidsplasser og industriell satsing i Repparfjord? Hvem ønsker å stå i veien for Hammerfest-ordførerens to positive tomler i iFinnmark-artikkelen?

En kystnasjonsom Norge har en dårligere forvaltning av fjordene sine enn «utviklingsland», som Norge ofte kategoriserer dem. Nå er det bare tre land igjen i verden som tillater dumping av gruveavfall i fjorder og her er vi dårligst i klassen.

(KI er ikke benyttet til å skrive denne kronikken)