Herold

Mine tanker om at man kan vende seg til det offentlige, både stat og kommune, er nok litt utenom det vanlige. De fleste av oss vil gjerne jobbe akkurat der, og vi kjemper og vi knives for det målet i våre intervjuer. Ja, per nå bygger jeg meg opp i privat sektor.Jeg har også forsøkt fått jobb hos stat og kommune, men kun kriminalomsorgen har bedt meg inn på intervju. De er jo absolutt for å la andre komme tilbake fra en uendelig hemsko, og all verdens kudos for det! De forsøker gi folk en sjanse. Dette kan ha sammenheng med en årelang uføretrygd, og at jeg senere – ved friskhetstegn har bygget meg opp med en utdanning som sosionom som videre tar master. På tross av en årelang livserfaring, så konkurrerer det ikke ut yrkeserfaring og enda høyere utdanning.

Jeg har full forståelse for at det trygge er best å satse på, men den lærdommen som sitter i et menneske etter en årelang motgang kan ikke læres i bøker og kan kun oppleves. Dette ser de private aktørene, når personene vet å bruke det rett oppetter brukere og pasienter.De som virkelig har gitt meg en sjanse på å komme inn på intervju og få vise fram hva og hvem jeg er, er faktisk de private. Flere innenfor det offentlig mener de er dårligst til det å gi de utenfor plass og muligheten. Dette skulle fra en eller annen regjering forebygges.Jeg har full forståelse for at offentlig sektor trenger en god bakgrunn, ikke bare fra utdanning, men også fra yrkeserfaring. Hva kan likevel offentlig sektor ha lærdom av fra privat sektor? Jo, det å gi nye muligheter, og dette gjelder også nyutdannet personell. Vi må starte et sted, og yrkesliv og master kommer ikke av seg selv. Vi kan ikke starte der.

Yrkeslivet rundt bør også bidra, ellers starter ingen noe sted, og alt man sitter igjen med er et ønske om 10 års erfaring og masterkrav – og ingen har jobb.