Herold

Vidar og Lisbeth drømte om å skaffe seg bobil når de ble pensjonister, men drømmen ble realisert lenge før den tid. Det har de ikke angret et sekund på.

– Ingen kan vite sikkert at de har en pensjonisttilværelse å se fram til, sier Lisbeth Karlsen Pedersen. – Eller om man har helse til å ha glede av den, når den tid kommer.

Hun og ektemannen Vidar holder til på Steinsnes i Horten. (Og ja – Lisbeth er i familien hortensere flest bare omtaler som Sko-Karlsen.)

Sammen med ektemannen har Lisbeth i alle år drømt om å kunne farte rundt, reise og oppleve.

– Vi har campet i alle år. Det startet med et lite telt, som etter hvert ble erstattet av et hustelt som vi brukte mye samme med ungene da de var små. Senere skaffet vi oss en camplett; en sånn som ligner litt på en såkalt kombi-camp. Vi reiste alltid til samme sted i Telemark, og i all slags vær. Ungene har masse fine minner om ferier der vi måtte leve enkelt, forteller Lisbeth.

– Men da ungene ble store, ble camplett´n litt i største laget for oss to, legger Vidar til.

En drøm i plastelina

De to har vært gift siden 1995, og de har to barn.

Det var under et forebyggende samlivskurs som ble sponset av Vidars arbeidsgiver at paret ble utfordret til å visualisere hva de drømte om for framtida. Denne drømmen skulle de utforme i plastelina, attpåtil.

– Da stilte opp til neste kursdag, var det med en figur som skulle forestille en bobil med to kajakker på taket, sier Lisbeth.

For det var det begge ønsket: Et liv hvor de kunne farte rundt og oppleve nye horisonter. Et liv hvor de kunne tilbringe mest mulig av tida utendørs, men samtidig ha all den komforten man som voksen har lært seg å sette pris på.

Fikk et godt tilbud

Uten å ha konkrete planer om å anskaffe seg en bobil på lenge ennå, dro de i februar 2020 på Bobilmessa. Mest for å bli inspirert, og for å se hva som finnes.

– Og så fikk vi et veldig godt tilbud, sier Vidar med et nesten unnskyldende smil.

Det endte med at de lot seg lokke til å skrive under en salgskontrakt.

– Vi sa at vi ville ha den med én gang, for vi hadde planer om å bruke bobilen året rundt.

Akkurat det skulle vise seg å være et lykketreff.

Det ingen ennå visste, var at Norge bare noen uker senere skulle stenges ned helt, «de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid», som det første grepet for å hindre spredning av koronavirus.

– Da var vi veldig glade for at vi allerede hadde fått utlevert vår bobil. De som hadde kjøpt, og bedt om overlevering i mai, måtte vente i minst et år. Fabrikkene stengte jo ned, forteller Lisbeth.

– Ubegripelig vakkert

Det ble en Bennymar Amphitryon 967. De har eid den i seks år nå, og på den tida har kilometertelleren gått fra 0 til cirka 69.000 kilometer. De har vært rundt i hele Norge på kryss og tvers, men de har også reist helt til støveltuppen lengst sør i Italia.

– I starten hadde vi jo ikke noe valg. Siden det var midt under pandemien, var grensene stengt. Det måtte bli Norge, forteller Lisbeth.

Opprinnelig var planen å reise til Portugal. Det har de fortsatt til gode. I stedet gikk den første turen nordover.

– Vi kjørte så langt nord som vi kunne komme, til Hamningsberget, der man kan se over til Nordkapp. Vi opplevde Finnmark som helt ubegripelig vakkert, sier Lisbeth med stjerner i øynene.

– Vi kunne se hvalene svømme der ute i bukta, og komme opp for å blåse og puste, forteller Vidar.

På forhånd var de blitt advart om været. Det kan være utfordrende lengst nord i Norge.

– Men vi har blitt bortskjemt i Finnmark. De gangene vi har vært der, har vi bare hatt knallvær, sier Vidar. – Jeg glemmer ikke den gangen vi tok kajakken ut på vannet og satt der og fisket rundt midnatt.

Planer kan endres

Det som kan være en utfordring i nord, er at Finnmark er så enormt. Har du tenkt deg fra Kirkenes til Kautokeino må du beregne 6-7 timer, og det er hvis du ikke stopper opp underveis for å ta pauser.

– Det er lange avstander, sier Vidar.

– Blir dere ikke slitne og trøtte av å kjøre så langt?

– Nei. Vi opplever at man ikke blir trøtt på samme måte som i en personbil når man kjører bobil. Sikkert fordi man sitter godt og høyt, og man har bedre oversikt.

– Og skulle vi bli trøtte kan vi bare parkere et sted og legge oss nedpå og ta en hvil, skyter Lisbeth inn. – Det gjør vi også hvis vi må vente av en eller annen grunn, for eksempel hvis det er kolonnekjøring eller veiarbeid. Vi stresser stort sett aldri.

For selv om de legger planer, betyr ikke det at det er noe de må følge til punkt og prikke. Snarere tvert imot.

– Underveis får vi kanskje tips om noe vi bør se eller oppleve når vi likevel er i nærheten, og da gjør vi om på planen. Det hender også at vi på forhånd har tenkt oss én natt på et sted, men at vi faller så pladask for stedet at vi blir værende i tre døgn, sier Lisbeth.

Ekteparet har vært på alle kanter av Norge, men de er langt fra ferdige.

– Særlig på Vestlandet har vi mye igjen, som vi ikke har reist gjennom ennå, innrømmer Vidar.

– Er det noen steder i Norge dereikke har lyst til å oppsøke?

– La oss si det sånn: Vi reiser ikke til Lofoten igjen. Der er det altfor mange bobiler, ler Vidar.

Livet under åpen himmel

Det handler ikke om å komme seg fra A til B. Det er selve reisen som er målet. Og når de kommer dit de har tenkt seg, ønsker de å være mest mulig utendørs.

– Vi har med oss utrolig mye utstyr. Oppblåsbar kajakk, sammenleggbare elsykler, SUP-brett og bålpanne, forteller Lisebeth. – Ja, og så har vi fått veldig sans for sauna. Hvis vi finner en sauna vi kan få bruke, blir det gjerne også til at vi bader.

– Men Lisbeth ville ikke være med ut og padle da vi så niser, ler Vidar.

Selv om de har blitt veldig glad i å reise i Norge, har de også benyttet bobilen til turer i Europa.

– Vi har kjørt gjennom Tyskland, Østerrike, Sveits og helt ned til sørspissen av Italia, forteller Vidar.

– Der kjører de som om de har stjålet bilene, og er på flukt fra politiet, ler Lisbeth.

Selv om de vanligvis bytter på å kjøre, foretrekker hun at Vidar sitter bak rattet i den typen trafikk.

«Kjendiser» gjennom Instagram

Ganske raskt kom også ideen om å dele opplevelsene med flere. Lisbeth opprettet Instagram-kontoen «Friheten og veien».

– Nå har vi over 4.000 følgere. Det er ganske mye, sammenlignet med andre bobilentusiaster på sosiale medier, forteller Lisbeth. – Jeg har blitt glad i å ta bilder, og bruker ganske mye tid på den kontoen. Det har gitt oss utrolig mange morsomme tilbakemeldinger, og mange nye kontakter. Til og med venner! Folk som kommer på besøk, når de er på våre kanter.

Det er særlig bildene fra bobilturer i Norge som gir dem mange følgere.

– Norge er for mange et favorittland å reise med bobil i, forklarer Lisbeth. – Hos oss henter folk råd og tips om hvor de kan dra og hva de kan oppleve.

Instagram-kontoen har også ført med seg noen ganske pussige episoder.

– Vi har opplevd å bli stoppet på veien, av folk som kjenner igjen bilen fra bildene på Instagram, ler Lisbeth.

– En annen gang fikk vi en melding da vi sto på en bobil-plass, fra et par som tilfeldigvis befant seg i bobilen ved siden av vår egen, legger Vidar til. – De var fra Danmark.

– Det er nå vi lever

Vidar og Lisbeth har fremdeles den samme bobilen de kjøpte på impuls, få uker før Norge stengte ned.

– Drømmer dere om en større og bedre bil? Litt som «3 fot-syken» som er kjent for å ramme båtfolk?

Vidar rister på hodet.

– Nei. Den vi har nå er 7,4 meter lang. Det er helt ideelt for oss. En større bil koster mye mer blant annet hvis vi reiser med ferje. Og her har vi jo plass til alt vi trenger.

– På sikt kan vi kanskje ønske oss en annen type, men ikke større. Vi liker godt å fricampe – det vil si parkere på steder som ikke er spesielt tilrettelagt for bobiler. Da er det en fordel at bilen ikke er for stor, forklarer Lisbeth.

– Aporopos kostnader: I det siste har prisene på drivstoff nærmet seg 30 kroner literen, og det fryktes at vi ikke har sett toppen ennå. Blir det ikke en veldig dyr måte å feriere på?

– Det er et spørsmål om prioriteringer, sier Lisbeth. – Vi spiser jo stort sett den samme maten som vi ville ha tilberedt hjemme. Og vi bruker feriepengene våre på dette. Til gjengjeld reiser vi ikke til Syden i vinterhalvåret.

– Og så har vi ikke hytte, skyter Vidar inn. – Det blir fort mye dyrere enn å ha bobil.

– Men det gjør litt vondt i magen når vi tanker full tank, nå om dagen, innrømmer Lisbeth.

– Bobilen bruker 1,1 liter diesel på mila. Klart det merkes. Men tidligere hadde vi tilgang på båt, og den dro mye mer, påpeker Vidar.

– Vi tenker sånn: Det er nå vi lever. Livet er skrekkelig kort, og mest sannsynlig har vi bare dette ene. Vi vil kose oss her og nå, sier Lisbeth.

– Hvor reiser dere i påska?

– Da reiser vi Villmarksveien gjennom Østfold og videre inn i Sverige for å oppleve Dalsland-slusene. Der får vi også tanket rimelig drivstoff, sier Vidar med et lurt smil.