Herold

Narvik kommune har mottatt 29 varsler siden 2020. Fem av disse er rettet mot ledelsen. Likevel velger konstituert kommunedirektør å lukke døren og nekte innsyn. Som en som har tilbrakt ti år på innsiden av omsorg og psykiatri, isystemsvikt, ser jeg dette som et svært urovekkende tegn.

Det hevdes at innsyn vil heve terskelen for å varsle. Min erfaring er den stikk motsatte: Det som stopper ansatte fra å si fra, er følelsen av at ingenting skjer – eller frykten for at deres bekymringer blir begravd i en skuff merket «interne prosesser».

I omsorgssektoren er avvik og varsler våre viktigste verktøy for forbedring. Når ledelsen i Narvik nekter offentligheten innsyn i innholdet, frarøver de samtidig lokalsamfunnet muligheten til å vite om tjenestene er trygge. Er det rutinesvikt i psykiatrien? Er det manglende bemanning i eldreomsorgen? Eller er det en ledelseskultur som prioriterer omdømme foran de svakeste brukerne?

Det er en skam at en kommune i 2026 opptrer så lukket. Åpenhet er ikke en trussel mot de ansatte; det er deres største beskyttelse. Når man nekter innsyn i 29 saker, sender man et signal til alle ansatte om at systemet beskytter seg selv, ikke dem som tør å si ifra om kritikkverdige forhold.

Jeg har sett dette mønsteret før i andre kommuner. Det starter med hemmelighold og ender ofte med en dypere tillitskrise som rammer både ansatte og pasienter. Narvik kommune må slutte å gjemme seg bak personvernargumenter som i realiteten brukes som et skjold for ledelsen.

Nå må Statsforvalteren på banen, men viktigst av alt: De ansatte må vite at deres stemmer betyr noe. Uten åpenhet fin