Herold

La blikket hvile på havet. Hva ser du?

Sjøen reflekterer livet på land, og himmelhvelvingen over oss. Skyene som varsler storm eller godt vær, speiler seg i havets farger, som skifter mange ganger hver time, hver dag. Det meste av tiden er livet, og livene som leves der nede under overflaten, noe en som vi mennesker aldri ser. Hva gjør det med hvordan vi som bestemmer tenker på dem, hvordan vi gir dem verdi?

Min bestefar var fisker på Værlandet, og fisket torsk og sild langs vestlandskysten og nordover. Laks har ikke vært en stor del av en lang og stolt fiskeritradisjon her ute på øyene, men er i de siste tiårene blitt viktig som oppdrettsfisk, samtidig som problemene med oppdrett i fjordene har vist seg. I Hardanger har myndighetene nå sagt at det er nok: fjorden tåler ikke mer. Her ute i havet er det visst fortsatt lov til å eksperimentere. Men er det plass til å feile?

På øyene her i havet tror mange fortsatt på veksten. Man tror at å sprenge én og én holme her, ødelegge ei fjære der, mudre opp et sund der, ikke er så farlig. For husk – naturen her har alltid vært på lag, det har alltid hatt nok av alt, vi kan alltids ta litt mer. Kysttorsken finner sikkert nye områder å yngle, kamskjellene nye steder å bo, sukkertaren er allerede truet, og har sikkert planer for å innordne seg deretter.

Vi har bodd på Værlandet siden 2018, og eid hus i Bulandet i snart fire år. For oss var det å velge å bo her i Bulandet ikke en flukt fra bylivet, men å komme hjem til naturen. Vi tok arbeidsplassene våre med oss, og bosatte oss her, på Stormhåjen. Vi har levd livene våre her, vi har padlet og snorklet, og sett hva som finnes, alt som lever, vibrerer, skinner, der under overflaten. Og vi har sett hva som skjedde da sprengningene til Bue Salmon la øde den vakreste lagunen på Gjørøy, der anemoner og fiskestimer og mange andre før trivdes i et velbalansert økosystem. At Bue Salmon nå vil mudre opp et helt sund, som vil føre til total ødeleggelse på bunnen, og sprenge vekk to holmer, og endre landskapet her for alltid, begrunnes med den videre utviklingen av bedriften. Arbeidsplassene Bue gir kommunen og øyene her holdes fram som det viktigste. Men er det virkelig sånn? Og hvor ender denne historien?

Et av de største problemene vi står overfor som mennesker, er ødeleggelsen av urørt natur. Kollaps i økosystemene vi også er avhengige av, vil føre til raskere og mer uforutsigbare klimaendringer, og til slutt et sted der vi ikke vil være: der vi ikke kan gå tilbake.

Vi her på Stormhåjen skulle ønske at folk i Bulandet ikke tenkte av bygde bruer kan rettferdiggjøre en sprengt holme eller flere, for kortsiktig profitt. Vi skulle ønske Bulandet kunne vært øysamfunnet som visste hva de hadde fått i arvegods, og så verdien av urørt natur, fugler på himmelen, fisk i vannet. Det folket her har fått å forvalte, er det noe av det siste urørte, ikke det som fånyttes skal forsøke å vokse inn i himmelen.

Meg og mitt, eller å ivareta eit levande lokalsamfunn?

Vil sprenge veg for laksen

Fekk løyve til å fylle ut 300.000 kubikkmeter på havbotnen – håpar på null