Herold

Onsdag morgen skulle folk våkne til lavere drivstoffpriser. Et løfte. En overskrift. En illusjon. Levert av Frp, Høyre, Senterpartiet og KrF. Men da folket kom til bensinstasjonen, var de der – de samme blodfargede prisene.

Sylvi Listhaug har prediket om avgiftskutt som om det en trylleformel mot fattigdom. Men magi er ikke politikk. Kuttes veiavgifter uten å røre makta bak prisene, så stjeler monopolene bare differansen.

De som lyver om enkelhet i politikken, gjør det fordi de vet hvor lett det er å lure de som ikke vil vite bedre. Slike kutt gir ikke billigere drivstoff – de gir høyere inflasjon og en regning folk må betale selv.

Å stole på en snill kapital som tar hensyn er naivt.

Kortsiktige løsninger (for å håndtere akutt situasjon):

1. Kommunikasjon: Myndighetene kan bruke sin plattform til å tydeliggjøre hva som skjer. Kommunisere direkte til forbrukerne hvor mye prisene faktisk ville sunket med den nye avgiftsreduksjonen, og kontrastere dette med de faktiske prisene på stasjonene. Dette setter press på bransjen og øker forbrukerkunnskap. (Dette gjør Finansdepartementet og Konkurransedirektoratet allerede i praksis ved å publisere skatteendringer og forklare effekten).
2. Bruk av konkurransemyndigheten: Konkurransedirektoratet kan undersøke om samtidige prisøkninger av flere store aktører utgjør samordnet adferd eller misbruk av markedsposisjon, spesielt hvis det skjer systematisk hver gang det gis avgiftslettelse. Dette kan skape juridisk press og avskrekkende effekt.
3. Midlertidig bonus/motiverende ordning: I stedet for generell avgiftsreduksjon, kunne staten introdusert en ordning hvor forbrukere får en direkte kompensasjon (f.eks., et elektronisk kupongsystem koblet til betalingskort eller Vipps) som kun kan brukes på drivstoff. Dette sikrer at hele reduksjonen går til forbrukeren, uavhengig av stasjonenes prissetting.

Langsiktige løsninger (for å løse rotårsaken):

Problemet ligger i mangelen på tilstrekkelig konkurranse i detaljmarkedet for drivstoffsalg. Hovedløsningen må derfor være strukturell:

1. Alternativer:

Øke antallet uavhengige stasjoner: Myndighetene kan arbeide aktivt for å lette etablering av uavhengige bensinstasjoner, f.eks. gjennom bedre rammebetingelser for leasing av areal, eller ved å legge føringer i arealpolitikken (f.eks. krav om at en viss andel av stasjoner i områder skal være uavhengige ved nye utbyggingsprosjekter).

Støtte til nettbaserte plattformer: Støtte til nettsteder/apps som sammenligner bensinpriser og tilbud, slik at forbrukere lettere kan handle etter laveste pris.

Direkte innkjøp eller distribusjon (Statlig eierskap):

Statlig drift: Opprette et statlig datterselskap eller gi eksisterende aktører (som Statkraft eller en ny entitet) i oppdrag å drive et visst antall bensinstasjoner med "referansepriser". Dette skaper et konkurransetrykk nedover.

Bulk-innkjøp for offentlig sektor: La staten, fylker og kommuner gjennom sine enorme mengder drivstoffkjøp samle markedskraft og forhandle volumrabatter som også kan påvirke detaljnivået

Regulerende tiltak mot misbruk

Transparenskrav: Pålegg krav om å vise historiske priser (siste 30 dager) på alle pumper, slik at kunder lettere kan se unormale prisendringer.

Definere vanlig handel: Lovfest at det er urimelig å øke prisen med samme beløp som en avgiftsreduksjon samme dag eller døgn etter den offentliggjøres. Gi Konkurransedirektoratet klare retningslinjer og sanksjonsmuligheter.

Endring av avgiftsstruktur:

• Direkte kompensasjon istedenfor avgiftsreduksjon: I stedet for å redusere avgiften, kunne man gi en midlertidig støtte per liter som betales direkte til forbrukeren via Vipps eller et lignende system. Dette omgår stasjonseierne helt.
• Differensiert avgift: Infrastrukturavgiften er differensiert etter område. Man kunne innført lignende differensiering basert på lokal konkurransestatus – f.eks. lavere avgift der det er dokumentert dårlig konkurranse.

Konklusjon:

Å løse problemet med at stasjonskjedene spiser opp avgiftsreduksjoner krever en todelt tilnærming:

• Kortsiktig: Økt transparens, presse på konkurransemyndighetene, og alternative måter å gi tilskudd (f.eks. digitale kuponger).
• Langsiktig: Fremme reell konkurranse i detaljmarkedet gjennom politiske tiltak som gjør det lettere for nye aktører å etablere seg og konkurrere på lik linje med de store kjedene. Dette er den mest effektive måten å sikre at fordelene med avgiftslette faktisk kommer fram til sluttbrukeren.

Det er ikke en teknisk løsning alene, men en politisk vilje til å prioritere forbrukernes interesser over store selskapers markedsposisjoner. Et system der staten gir en direkte støtte per liter via Vipps eller lignende for å kompensere for fjernet veiavgift er absolutt gjennomførbart og kan settes i gang relativt raskt i norsk kontekst. Her er hvordan det kunne vært designet og hvor raskt det potensielt kunne vært operasjonelt:

Design av systemet:

1. Støttebeløp: Staten fastsetter et fast beløp per liter (f.eks. 3.50 kr/liter) som skal kompensere for den fjernede veiavgiften.
2. Plattform: Bruk eksisterende Vipps-app og -infrastruktur, da nesten alle nordmenn over 16 år har den, og den er godt integrert med norske banker.

-Utvikle en egen statlig app, men dette ville tatt betydelig mer tid.

1. Registrering hos bensinstasjon: QR-kode: Hver bensinstasjon (eller pumpe) får en unik QR-kode. Kunden scanner denne med Vipps-appen etter å ha fylt drivstoff. Manuell inntasting: Kunden skriver inn stasjonsnummer eller navn i appen etter fyllingen.
2. Validering: Betaling med kort/bank: Systemet må kunne verifisere at kunden faktisk har foretatt en betaling på stasjonen i nær tid etter scanning/inntasting. Dette kan gjøres via samarbeid med betalingsløsninger (Vipps Betaling, kortterminaler) eller gjennom rapportering fra bensinselskapene. Geolokasjon: Appen kan bruke geolokasjon for å bekrefte at brukeren befinner seg på en gyldig bensinstasjon, som en ekstra sikkerhetsmekanisme.
3. Utbetaling: Etter vellykket validering (f.eks. bekreftet betaling og gyldig stasjon), blir støtten (f.eks. 3.50 kr per liter fylt) overført til brukerens Vipps-konto. Dette kan skje umiddelbart eller innen 1-2 virkedager.
4. Finansiering: Staten dekker kostnaden direkte gjennom statsbudsjettet.
5. Tidsbegrensning: Støtten er midlertidig og koblet til den spesifikke avgiftsendringen den skal kompensere for.

Hvor raskt kan det settes i gang?

Hvis man benytter eksisterende infrastruktur som Vipps, kan prosessen gå svært raskt:

Beslutning og design, teknisk utvikling og testing, oppstart og informasjon. Estimert Tid: Ca. 1-2 måneder.

Dette er mye raskere enn å endre skattesystemet eller regulere prisene direkte. Det er sammenlignbart med hvor raskt midlertidige støttemidler for strømprising ble satt i gang (selv om de hadde ulike utfordringer).

Fordeler med denne modellen:

• Direkte til forbrukeren: Pengene går direkte til personen som fylller drivstoff, ikke til bensinselskapene.
• Transparent: Det er tydelig hvor mye man får og for hva.
• Konkurransedrevet: Prisen på bensinstasjonen spiller fortsatt en rolle, men støtten demper effekten av eventuelle oppjusteringer.
• Vanskelig å omgå: Det er vanskeligere for stasjoner å "spise opp" støtten sammenlignet med en ren avgiftsreduksjon.

Potensielle utfordringer:

• Teknisk integrasjon: Samarbeid med betalingsløsninger for validering kan være komplekst.
• Misbruk: Risiko for falsk bruk. Dette kan imøtekommes med gode valideringsmekanismer (geolokasjon, sjekk mot betaling, grenser på antall skanninger per dag/per konto).
• Kostnad: Staten må dekke hele kostnaden for støtten.

Konklusjon:

Et slikt system er både teknologisk og administrativt sett svært gjennomførbart i Norge. Ved å bygge på eksisterende infrastruktur som Vipps, kan det designes og tas i bruk innen 1-2 måneder, noe som gjør det til et svært effektivt verktøy for å sikre at avgiftsreduksjoner faktisk kommer forbrukeren til gode, uten å måtte vente på langsiktige konkurransetiltak.