Herold

Hilde Gunn Vaseli setter ord på noe mange kjenner seg igjen i. Det handler om tverrfaglig samarbeid rundt barn og unge i Vesterålen, men det kunne sikkert vært hvor som helst i landet vårt. Etter å ha lest Vaselis innlegg sitter jeg igjen med et stort spørsmål: Hvordan er egentlig systemene våre rigget for samarbeid rundt barn og unge?

Arbeidet rundt barn og unge går på tvers av mange fagfelt innenfor oppvekst, skole, helse, barnevern og forebygging. Disse er ofte organisert under ulike ledere og kommunalsjefer. Kommunene styres gjennom politiske vedtak og planer nettopp for å skape retning i dette arbeidet. Likevel vet vi at gode intensjoner ikke alltid er nok når tjenestene er organisert i ulike systemer.

Ansvarsbildet stopper heller ikke ved kommunegrensen. Staten er en del av dette systemet gjennom blant annet spesialisthelsetjenesten, Nav, Bufetat og Statsforvalteren. Fylkeskommunen er også en viktig aktør, blant annet som eier av videregående skole. Samtidig er det ofte kommunene som til slutt sitter med helhetsansvaret for oppfølgingen av barn og , men uten nødvendigvis å ha styring over alle virkemidlene.

Tverrfaglighet forutsetter koblinger mellom fag, organisatoriske enheter og nivåer, både innenfor og utenfor kommunen. Det krever ledelse, struktur og kompetanse på samordning. Både statlige etater, fylkeskommunen og kommunene arbeider i dag med en rekke tiltak og prosjekter for å styrke oppvekst og forebygging.

Nettopp derfor blir spørsmålet om samordning så viktig: Hvordan sikrer vi at alle disse initiativene faktisk virker sammen rundt de samme barna og familiene? Når systemene ikke henger sammen, er det ikke systemene som faller mellom stolene,- det er barn og unge. Staten har etter min mening en særlig rolle her og regjeringens politikk på de ulike statlige feltene blir av stor betydning. For eksempel hvordan tilbudet innen psykisk helse er på sykehusnivå (BUP) eller hvordan Nav er rigget for raskt å bidra til å hindre ungt utenforskap, eller hvordan de bruker eller ikke bruker lokale vekstbedrifter som kan ta en rolle i å bygge gode system rundt unge på tur ut i utenforskap.

Hvis vi mener alvor med å forebygge utenforskap, må vi også sikre at systemene rundt barn og unge henger bedre sammen enn i dag. Syretesten er ikke flere planer eller prosjekter, men om vi klarer å bygge ledelse og strukturer som gjør samarbeid mulig i praksis.

Og når alle vil det samme, hvem har egentlig ansvar for at systemene kobles sammen? Hva skal til for at tjenestene faktisk kobler seg på hverandre, mellom etater og nivåer?

Vaselis innlegg reiser spørsmål som fortjener en debatt. Jeg har ikke svaret på hennes spørsmål, men et meningsbidrag til debatten som jeg håper at systemene selv i kommuner, fylkeskommunen og statens ulike virksomheter engasjerer seg i.