Herold

Kjære verden. Kjære Gud og alle dokker andre.

Jeg forstår dere som satte dere på fly til Spania i går.

Jeg forstår at verden ikke er blitt bedre enn den var, den palmesøndagen vi har lest om, den søndagen da Jesus red inn i Jerusalem på et esel.

Jeg forstår at ondskapen som svevde i lufta mellom palmebladene, ikke har forlatt oss. Galskapen i verden er kanskje mer fremtredende nå, enn noen gang.

Tankene beveger seg i tid og fra sted til sted. De reiser i godhet, men ondskapen henger med på slep.

Dette sier jeg ikke for å være morsom, eller for å holde hovedpersonen, Jesus, for narr. Dette er alvor.

Jeg sitter og ser nedover en gate som er hvit av nattens snøfall. Lette snøkorn daler stille ned.

Jeg ser for meg et esel som lunter forbi kirken med en mann på ryggen. Eselet forundrer seg over den kalde snøen som viser spor etter hovene. Mannen trekker de tynne klærne rundt seg, mot kulden.

Jeg sitter og ser ut av vinduet og tårene triller. Hva slags verden er det vi lever i? Hvordan ville jeg ha tatt imot mannen på eselet? Hadde jeg invitert ham inn og gitt ham varme, mat og vann? Hadde jeg vist meg å være bedre enn andre mennesker? Det kan være langt mellom liv og lære. Tårene triller.

Jeg ser ut i snøværet og sier høyt: «Kjære Gud, jeg har det godt, men hjelp landene som er i krig, Ukraina og landene i Midtøsten. Hjelp dem som har mistet alt og trenger hjelp så inderlig. Hjelp despotene i Moskva, i Washington og Jerusalem til å finne igjen gangsynet, til å forstå hvilke ødeleggelser og hvilke lidelser de har utkommandert over kultiverte og fredelige folk, over sine medmennesker. Stopp dem nå.»

Jeg vil ta imot eselet og mannen, om de skulle komme opp gata her og meddele meg noen alvorsord.

Hjelp vår gale, syke verden!