Herold

Når tro mistolkes – og barnetroen mister veien.

Jeg fant igjen stjerneboken fra søndagsskolen i en flyttekasse. Den enkle oppmøteboken – små stjerner for hver gang vi kom. Ikke for å være flinke, men for å møte opp. For hverandre.

For barnetroen var ikke komplisert. Den appellerte til noe vi allerede bar i oss: en medfødt empati. En intuitiv forståelse av rett og galt.

At det er galt å holde noen utenfor.

At det er riktig å dele.

At vi skal ta vare på hverandre – ikke fordi vi må, men fordi det kjennes sant.

Den troen var ren, ikke fordi den var uvitende, men fordi den ennå ikke var blitt filtrert gjennom makt, frykt eller ideologi.

Misbruk

Barn har også en medfødt kritisk sans. De spør: «Er dette rett?» «Hva skjer med den andre hvis jeg gjør dette?» Denne instinktive etiske radaren er nært knyttet til empati, og minner oss om kjernen i god moral: menneskeverd og omtanke.

Men som voksne kan tro bli misbrukt. Når tro flettes sammen med nasjon, makt og identitet, mister den sin korrigerende kraft. Den slutter å stille spørsmål – og begynner å rettferdiggjøre.

I deler av den politiske sionismen har staten fått en ukrenkelig status, der handlinger som rammer sivile forklares som nødvendige.

I deler av amerikansk, særlig evangelikal kristendom, kobles tro til militær styrke og forestillingen om å være «utvalgt». Resultatet er en retorikk der vold ikke bare aksepteres – men gis mening.

Og ja – dette må sies tydelig: når mennesker ukritisk forsvarer staters handlinger, enten det er Israel eller USA, selv når de bryter med folkerett, driver kollektiv avstraffelse eller fratar mennesker grunnleggende verdighet – da er det ikke tro som taler.

Det er lojalitet uten etikk.

Troen som våpen

Dette blir særlig tydelig når Pete Hegseth ber til Gud om «overveldende vold», at hver kule skal treffe, og at fienden ikke fortjener nåde. Troen blir da et våpen, ikke et vern om menneskeverdet.

For i sentrum av kristen etikk står Jesus og sier:

«Elsk deres fiender.»

«Be for dem som forfølger dere.»

«Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Avstanden mellom disse ordene og en bønn om nådeløs vold er ikke bare teologisk.

Den er moralsk.

Nestekjærlighet – det fineste ordet vi har – blir i dag hånet og kalt «woke» av dem som ler av empati og omtanke. Ord som en gang uttrykte vår felles moral, er blitt et skjellsord.

Ikke rett

Dette viser hvor langt unna vi kan komme den ubesudlede barnetroen, når medfødt kritisk sans og empati filtreres gjennom makt, ideologi og politisk lojalitet. Barnetroen trenger ikke lange analyser for å forstå dette. Den bare kjenner det: dette er ikke rett.

Kanskje er det på tide å stanse opp og huske hva vi egentlig lærte som barn. For meg er det et «Takk for meg statskirken».

Humanetisk forbund forstår bedre verdien av menneskerettigheter og folkeretten. Både de skrevne og uskrevne lover. Keiserens nye KrF-drakt?

Den får stå som et eksempel på dobbeltmoral. Det var ikke bare logoen som mistet hjertet.