Herold

Helsefagarbeidere står i de mest sårbare øyeblikkene i mennesker liv. Likevel tvinges vi til å løpe videre før vi får gitt den omsorgen vi vet pasienten trenger. Det handler ikke om vilje - det handler om tid og ressurser.

Hva ser vi, spør du - hva ser vi?Hva tenker vi på når vi haster forbi?

Vi virker nok kalde til og fra vår post,men det er mang av dere og for få av oss.

Vi ville gjerne hatt mer tid til å sitte og prate,til å gi deg hjelp med å gå, spise og bade,

til å lytte til hvordan trådene i ditt liv ble vevd -om mann og barn og alt du har opplevd.

Men mot tiden må vi hele tiden slåss,det er så mange av dere og for få av oss.

Vi lever med i din ensomhet og smertenår de er borte som stod nærmest ditt hjerte.

Vi føler med deg når du er redd,og ingen er deg nær når du står ved dødens bredd.

Vi har medfølelse, kjærlighet og varme,men tidsnød og arbeidspress gjør oss arme.

Om du engang kunne høre når vi snakkerom dere bak lukkede dører -

om den fortryllende gamle damen i rullestolen,om den koselige gubben med den artige historien.

Da ville du vite at vi bryr oss om dere alle,og at vi gjerne ville la maskene falle.

Men når du går inn i den evige hvile,må vi gå videre til neste seng - og smile.

- ukjent.

En hverdag tett på de mest sårbare

Som helsefagarbeider på sykehjem står jeg hver dag tett på mennesker som trenger tid, ro og nærhet. Mennesker som trenger å bli sett. Men altfor ofte må jeg - og mine kollegaer - gå videre før vi får satt oss ned. Før vi får lyttet. Før vi får vært det mennesket vi ønsker å være i møte med andre.

Vi har omsorg, varme og medfølelse. Vi bærer historiene. På ensomheten. På redselen. På de siste stundene i et liv. Og vi bryr oss - mer enn vi alltid får vist. Det handler ikke om vilje. Det handler om rammer.

Vi er for få på jobb. Tiden strekker ikke til og det er beboerne som betaler prisen.

Dette er hverdagen for meg og alle helsefagarbeiderene over hele landet. Det handler ikke om enkeltpersoner - det handler om systemet vi jobber i.

Dette må på plass

Vi trenger:

• Riktig bemanning og flere hele, faste stillinger.
• Lønn som gjenspeiler ansvar, kompetanse og belastning.
• Reelle muligheter for faglig utvikling
• Nok tid til å gi forsvarlig og verdig omsorg

Helsefagarbeidere er ryggraden i kommunehelsetjenesten. Uten oss stopper eldreomsorgen - samtidig som behovet bare øker.

Hvis vi ikke får bedre vilkår, vil det bli enda vanskligere å rekruttere og beholde fagfolk i årene som kommer.

Konsekvensene er alvorlig:

• Mindre tid til hver enkelt
• dårligere kvalitet
• En tjeneste som ikke klarer å møte behovene i et samfunn med stadig flere eldre

Jeg trenger ikke applaus. Kollegaene mine trenger ikke applaus.

Vi trenger handling.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på helsefagarbeidere.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være - når det er de mest sårbare som betaler prisen.