Herold

Terskelen inn til begravelsesbyrået er høy, og de fleste har ikke lyst til å gå over den. Der inne begynner veien til et helt siste farvel.

Cathrine Strøm Lie er daglig leder i familiebedriften Halden og omegn begravelsesbyrå.

– Det er noen som sitter i bilen utenfor her en stund før de går inn, forteller hun.

Ofte er det yngre mennesker som har mistet noen.

– De kommer inn i det helt ukjente hos oss. De vet at de skal gjøre en del her, men de vet ikke hva de skal gjøre, forteller hun.

En serie om døden

Kisteleverandøren

Hun og tvillingsøsteren Marianne bodde de fem første årene av livet i etasjen over der byrået holdt til i begynnelsen

Døden har alltid vært en del av livene deres.

Men det betyr ikke at hun har verken et enklere eller lettere forhold til døden. Men hun er den første til å si at det nok var litt rart å være «ungene fra begravelsesbyrået».

– Da Peder kom fra Sverige, fløy Marianne og jeg ned til ham. Han satte seg ned på huk for å snakke med oss, og vi satt på fanget hans. Han var kisteleverandøren, sier hun og smiler forsiktig.

Bestefaren og faren Jostein drev firmaet, og hvis det på kort varsel var behov for det, så måtte pappa ut på jobb.

– Vi fikk beskjed om å sitte i bilen så lenge, men skjønte jo hva som skjedde der inne i huset. Men på sin måte har det vært helt naturlig, sier hun.

Profesjonell og privat

Med døden som en naturlig tilstedeværelse skulle man kanskje tro at en som har sett tusenvis av ansikter i kister har utviklet et panser mot den personlige sorgen.

Men for henne er det et skille mellom den profesjonelle rollen og det private.

– Tanken på at noen av mine skal dø, eller at jeg selv skal dø ... dit har jeg ikke kommet i hodet. Det orker jeg ikke å forholde meg til, men jeg vet det jo, sier hun ærlig.

Da tvillingsøsteren Marianne ble diagnostisert med kreft i fjor, var ikke det noe hun forholdt seg profesjonelt til.

– Panikken da Marianne ble syk, var sånn at jeg nesten ikke orket å forholde meg til en gang, sier hun.

Det er en sterk erfaring i møte med de som kommer over terskelen til begravelsesbyrået.

– Jeg orker ikke tanken på at døden skal inntreffe for meg selv eller for dem jeg er glad i. Det må jeg bare skyve lengst mulig unna.

Måleenhet på sorg

Inne på samtalerommet i lokalene deres på Damhaugen møter hun mennesker i alle faser av sjokk og sorg.

Noen er stille, andre er sinte. Noen har mistet en som har levd et langt og mettet liv, andre står midt i det meningsløse tapet av et ungt menneske.

– Det er ikke noen måleenhet på sorg i det hele tatt, slår hun fast.

Selv om det ikke måles, så kan en følelse av stor urettferdighet være med på å forme sorgen.

– Jeg kan skjønne at noen som har passert 80 naturlig begynner å nærme seg livets slutt. Derimot synes jeg det er blodig urettferdig at noen på 20 skal dø.

All verdens sorger

For å utføre jobben på best måte må de ansatte ha en form for forsvar. De kan ikke bære alle verdens sorger på sine egne skuldre.

Hun understreker at de er en solid og sammensveiset gjeng i firmaet som støtter hverandre når oppdragene blir tøffe.

– Vi må kunne gå fra det verste på jobb til en hyggelig bursdagsfeiring hjemme. Men jeg har da grått min andel tårer i begravelser. Da har jeg kanskje tatt det ut på galleriet der ingen ser meg, forteller hun.

Det er viktig for henne at de pårørende ikke skal måtte trøste henne.

– De har mer enn nok med seg selv, sier hun.

Og når hun står ute ved bårebilen etter seremonien, så er hun støttende til stede. Og nærmest usynlig.

Medmennesker

Når folk går over terskelen til byrået og lukker døra bak seg, trer de inn i en tilstand som for de fleste er veldig ukjent.

Strøm Lie ser sin rolle som noe mer enn å bare tilrettelegge det praktiske.

– Vi er verken sykepleierne de har hatt kontakt med fram til dødsfallet, eller psykologene de kan snakke med i etterkant. Vi er lekfolk som skal prøve å ta hånd om dem. Vår viktigste rolle er å være medmenneske, sier hun.

Som begravelsesagent er hun ofte lynavleder for pårørendes sinne.

– Det er naturlig i en sorgprosess at du går gjennom et sinne. Noen er sinte på alt og alle, og da kan det være at noen får piggene ut mot oss. Det er vi helt innforstått med.

Kaffe og sjokolade

Møtet starter ofte med noe så enkelt som en kopp kaffe, et glass vann, litt sjokolade. De prøver å finne en balanse mellom respektfull avstand og menneskelig nærhet.

– Vi kjenner ikke menneskene på forhånd, så det er sjelden du gir de som kommer en klem. Det er en naturlig avstand, et håndtrykk, forteller hun.

Noen familier åpner seg helt, mens hos andre klarer man så vidt å få døra på gløtt.

– Målet vårt er faktisk å sitte rundt bordet her og få folk til å le litt. At de på en eller annen måte kan bryte gjennom sorgen med et eller annet.

Bli kjent

Hun er opptatt av at samtalen med de pårørende ikke bare skal handle om valg av kiste og salmer, men om mennesket som har gått bort.

– Vi bruker mye tid på å bli kjent med avdødes liv og familien. Det er viktig å få fram hva det livet som nå er slutt, har rommet, sier hun.

Selv om hun skyver tanken på sin egen død foran seg, har hun tatt noen valg.

Hun har snakket med mannen sin om hva som skal skje når den tid kommer. Om det blir jordfestelse eller kremasjon.

– Man skal ikke stå der og ikke vite noe hvis noe skulle skje. Hjemme holder vi ikke døden hemmelig for barna heller. De er inkludert i hva vi holder på med på jobb.

Barnetroen

Hennes egen barnetro ligger som et fundament for hva hun tenker skjer når vi dør. Selv om hun erkjenner at hun ikke har alle de sikre svarene.

– Som kristen ligger det til grunn for min del. Jeg liker tanken på en himmel, selv om jeg ikke vet hva den er. Det er nesten et sånt «søndagsskolebilde» i hodet mitt. At du skal møte noen der, sier hun og smiler.

Hun håper at det er mange år til det er hennes tur, men hun stoler på at bakgrunnen hennes vil bistå henne.

– Jeg regner med at den ballasten jeg har vil gi meg en ro når den tid kommer.

Og:

– Kroppene våre er et redskap mens vi lever her på jorda. Når døden inntreffer ser du så tydelig at den personen er ikke her lenger. Livet har gått ut av det skallet vårt.