Herold

– Nyttårsløftet for oss alle bør være: Vær i forkant og legg planer for livet framover, slik at du havner i førersetet, mener Grete Moræus Stray.

Regn en søndag morgen inviterer til en rolig start. Jeg avspaserer etter et langt og lykkelig liv, med full fart fra morgen til kveld. Minner og tanker strømmer på. Livet mitt er i forandring.

Enkefruen hygger seg i et hjem jeg delte med mannen i mitt liv. Jeg har startet rydding av bilder. Der ligger bevisene på rekke og rad om et utrolig morsomt, rikt og langt liv. Jeg blir ikke ferdig med den jobben med det første. Det er mange grep som må tas i en alder av 83, blant annet en radikal forandring på innkjøp og daglige gjøremål. Vaskemaskinen går ikke så ofte, og å beregne mengden mat når man handler er ikke enkelt.

Fryseren er full, og som Christen sa: «Du trenger ikke å handle på et år, mamma». Vanskelig det også, for en handletur er jo så sosialt. Jeg skal ikke kjøre bil mer. Det er så deilig å si det høyt! Jeg er for gammel til å kjøre bil.

Reaksjonsevnen er ikke som den var, og øynene heller ikke. Det er deilig å bli kjørt og det finnes andre måter å komme fra A til B på. Jeg er i planleggingsstadiet. Hva skal jeg bruke tiden min på nå? Interesser har jeg, og nå har jeg tid til å bidra. Min store stolthet og glede er byen min. Den skal og må utvikles.

Byen er kjempehyggelig, men mangler de små og rare spesialbutikkene med kvaliteter og energi. Tallene viser også en stor nedgang i besøk, noe de som driver butikker sikkert også kjenner på kroppen.

Det er viktig at våre politikere forstår alvoret og tar ansvaret. Det innebærer å legge til rette for at sentrumsbutikkene blir sett, får utvikle seg, og ikke kveles av skjemaer og sen behandlingstid. De folkevalgte bør jo være en del av bybildet og bry seg positivt og ha meninger og kunnskaper om byutvikling.

Stolt medlem av Høyre er jeg også, og dere skal ikke være trygge på at en rar gammel dame kan stille til valg om to år. Den som lever får se. Det viktigste i livet mitt nå, er at jeg er en lykkelig enkefru som bor midt i byen min.

Jeg er stolt over at vi tok grep, solgte byens vakreste lille hus fra 1860 i Glengsgata, og flyttet til Fritznerbakken, som var tilrettelagt for og eldes i. Jeg er full av deilige minner av gode år der med kjæresten min. Vi har alle ansvar for å bo slik at når vi trenger en hjelpende hånd, så skal det være lett for de som skal hjelpe.

De siste to årene Kristen Fredrik og jeg fikk sammen, var rike og trygge her. På tross av rullestol som forflyttingsmulighet, så kunne vi være med på det meste. TT-kortet ble brukt både til «gjengrodde stier» i Oslo, familieturer til Moss og Kornsjø og daglige gjøremål som trening og innkjøp.

Morsomt ble det når vi etter Høyre-møtet, tok en øl på Dickens. Plutselig ringte telefonen. Det var hjemmesykepleien som lurte på hvor pasienten var! Etter den episoden forsto vi at fjellvettregel nummer én er: Planlegg turen og meld fra hvor du går.

Så går det mot julehøytid og et nytt år. Dette skal jeg feire uten kjæresten min. Tradisjonene skal jeg føre videre med glede og minnes alle de feiringene vi fikk sammen.

Det blir jul i år også! Nyttårsløftet for oss alle bør være: Vær i forkant og legg planer for livet framover, slik at du havner i førersetet.

Vi trenger folk som vil satse