Herold

Norsk forsvarsevne står og faller med infrastrukturen – rullebaner, drivstoffanlegg, ammunisjon og logistikk. Likevel forvaltes denne infrastrukturen fortsatt etter en sivil, effektiviseringsdrevet logikk – til tross for at vi lever i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet preget av stormaktsrivalisering og krig i Europa.

Dette berører kjernen i norsk forsvarsevne.

Leietaker i eget hus

Da Forsvarsbygg ble opprettet i 2002, var målsettingen krystallklar: profesjonalisering og avhending av overflødig bygningsmasse skulle frigjøre midler til «den spisse enden». Modellen ble hentet fra sivil sektor – og Forsvaret gikk fra å være herre i eget hus til å bli leietaker. Staten eier, Forsvarsbygg forvalter, og Forsvaret betaler husleie.

Mange av oss som var tett på i denne perioden, så raskt at modellen skapte et skille mellom dem som har det operative ansvaret (Forsvaret) og dem som har det forvaltningsmessige (Forsvarsbygg). I effektiviseringens tid fungerte dette som et verktøy for å kutte kostnader. I dag – med økende geopolitisk spenning – fremstår det som en strategisk sårbarhet.

Når ryggraden forfaller

Flybaser, marinebaser, hærens leire, ammunisjonslagre og logistikk-knutepunkt utgjør selve ryggraden i militær infrastruktur. Det er derfor naturlig å stille spørsmålet:

Hvorfor forfaller ryggraden?

Forfallet i Forsvarets bygningsmasse, anslått til milliarder av kroner, skyldes ikke bare manglende vedlikehold. Det er et resultat av et system der:

Økonomisk logikk trumfer militær logikk. Vedlikehold vurderes etter bygningsteknisk tilstand snarere enn operativ betydning.

Husleiemodellen spiser av driftsbudsjettet. Nye bygg medfører økt husleie, noe som tvinger frem prioriteringer mellom vedlikehold og trening.

Ansvaret er fragmentert. Når en rullebane sprekker eller et ammunisjonslager ikke holder kravene, peker Forsvaret på manglende bevilgninger, mens Forsvarsbygg peker på oppdraget fra Forsvarsdepartementet.

Når ansvaret deles, pulveriseres det ofte.

Ansvaret ligger øverst

Det er enkelt å peke på etatene, men ansvaret for at denne modellen har fått overleve i en ny tid, ligger hos det politiske lederskapet og Forsvarsdepartementet. Her har man tviholdt på en forvaltningsmodell skreddersydd for fredstid – i en sektor der marginene mellom suksess og katastrofe måles i evnen til å tåle angrep, ikke i kvadratmeterpris eller avkastningskrav.

Forsvaret trenger ikke bare moderne våpen og systemer, men en struktur og eierskap som understøtter dem. En base, et drivstoffanlegg eller et ammunisjonslager er ikke et eiendomsobjekt. Det er en del av et våpensystem.

Herre i eget hus

Infrastruktur er ikke støttefunksjon. Den er selve forutsetningen for kampkraft. Derfor må den forvaltes med en militær, ikke sivil, logikk.

Vi kan ikke administrere oss ut av en sikkerhetskrise med husleiekontrakter som fremste verktøy. Når krisen rammer, hjelper det lite å være en effektiv leietaker. Da må Forsvaret igjen være herre i eget hus.