Herold

Blir det for mye fokus på andre ting enn trening for å forbedre prestasjon?

Bak store medaljedrømmer og de første stavtakene mot OL, ulmer en debatt som strekker seg langt utenfor langrennssporet. Før sesongstarten på Beitostølen kunne vi i VG lese at Harald Østberg Amundsen og Simen Hegstad Krüger er kritiske til de nye trendene knyttet til prestasjonsoptimalisering. Rådene deres er enkle. Det handler ikke om «tryllekunst» der rødbetjuice, brokkolispirer og rødlysbehandling (trylleformelen kan utvides) lover gull og magiske resultater. Snarere tar de utgangspunkt i REMA 1000s mantra om at «det enkle ofte er det beste».

I vår tid *har optimalisering fått samme status som beliggenhet i boligmarkedet, avkastning for investoren eller smak for kokken. Optimalisering har blitt mantraet som gjentas til det oppleves som en sannhet. Fra langrennssporet til kontorlandskapet, fra kosthold til søvn, har jakten på optimalisering på mange måter blitt et tegn i tiden. Det virker ikke lenger å være nok å sove eller hvile; vi skal sove og restituere *optimalt – og smartklokken har visstnok fasiten. Men hva med gullmedaljens bakside, eller prisen en slik optimalisering av våre «kropper» og «liv» kommer med? Hva er nedsiden ved kontinuerlig overvåking og tilbakemelding?

«Storebror ser deg». Slik lyder det alarmerende slagordet i George Owells roman 1984. I dette dystopiske samfunnet overvåker makthaverne, eller «storebror» som Orwell kaller dem, hvert skritt innbyggerne tar. I bytte mot at «storebror» vet alt innbyggerne gjør, sier og tenker, blir de lovet at han vil passe på dem. Dersom vi vender blikket mot dagens samfunn er «storebror» i Orwells forstand fylt med mange «teknologiske storesøsken» som lover å passe nøye på oss til alle døgnets tider. Vi får kontinuerlig beskjed om hva vi bør føle og gjøre.

Vi ser ned på søvnskåren: Den skulle vært bedre. Kanskje prøve magnesium eller munnteip for å øke søvnkvaliteten? Lavt body-batteri: Best å holde sengen til klokka er fornøyd. Kanskje nitrat-boost kan optimalisere restitusjonstid? Med i optimaliseringsregnstykket er også de mange «selvhjelpsbøkene» for hvordan stresse «riktig», sove «bedre», yte «mer» og leve «lenger» – som doktor Torkil Færø mener å ha svar på i Pulskuren.

For sosiologer handler det ikke om å avgjøre om fokuset på optimalisering er for «stort» eller for «lite», slik VG-artikkelen søker svar på, eller presentere en «gulloppskrift» på hvordan optimalisere (om det enn finnes), slik Færø forsøker. For oss handler det om å forstå hvordan dette fokuset former mennesker og samfunn. For å belyse dette vender vi oss til Hartmut Rosa, kjent for sitt begrep dynamisk stabilisering, som handler om hvordan moderne samfunn bare kan opprettholde seg selv ved å stadig økte tempoet. På individnivå betyr det at vi hele tiden må bevege oss raskere bare for å stå i ro. Logikken er at hvis man slutter å utvikle seg på alle mulige plan, havner man på etterskudd, fordi utviklingen i samfunnet og i idretten raser av sted. Thomas Hylland Eriksen har kalt dette for tredemølleparadokset: Vi beger oss i en rasende fart, men kommer ikke av flekken.

Et slikt paradoks kan ifølge Rosa skape stress og *fremmedgjøring: I idrettens jakt på citius, altius*,* fortius* (raskere, høyere, sterkere) kan man bli så opptatt av detaljene at man mister oversikten. Vanlige symptomer er at vi retter blikket mot det som måles (f.eks. puls, laktat, søvn) og glemmer det som ikke (kan) måles, men som betyr minst like mye (f.eks. opplevelser, følelser og sunn fornuft). At noe ikke kan måles, gjør det ikke mindre verdifullt.

Idrettshistorikeren *Allen Guttmann trekker frem økende *rasjonalisering *som ett av flere kjennetegn ved den moderne idrettens utvikling. Men dette menes at utøverne og «laget rundt laget» – i form av leger, fysiske og mentale trenere, fysioterapeuter og kostholdseksperter – blir mer og mer refleksive i betydningen navlebeskuende. Denne *analytiske nysgjerrigheten preger mye av vår tids (topp)idrett. Når det er så marginalt hvem som vinner idrettskonkurransene, betyr det at marginer ofte avgjør. Og dermed stiller den som henter ut flest marginer ofte best. Derav optimaliseringsfokuset.

Selv om Amundsen og Krüger kritiserer trendene innenfor prestasjonsoptimalisering, kan svarene og rådene deres trolig best tolkes som at «gjør som vi sier, ikke som vi gjør». At jakten på marginer står sentralt i toppidretten er neppe egnet til å overraske, men budskapet deres blir vanskeligere å «kjøpe» når det er et gap mellom meninger og praksiser. På pressekonferanser før viktige konkurranser er «fancy» produkter eller «duppedingser» en innbakt del av deres egne optimaliseringsteknikker. Publikum kan fort fristes til å tro at det er «tryllekunsten» som avgjør.

Likevel mener vi at budskapet kan være verdt å lytte til. For jo mer som kan måles av prestasjon og restitusjon, jo vanskeligere blir det å forstå hva man skal med det. Meningstap er resultatet. Og trening uten mening er neppe en gulloppskrift.