Herold

Tromsø kommune står midt i en av sine mest krevende økonomiske perioder på lang tid.

Inn i neste budsjettår varsles omfattende kutt i drift, reduserte tilbud i velferd og kultur og harde prioriteringer i skole, barnehage, helse og omsorg. Kommunen har lagt opp til innsparinger på over 200 millioner kroner årlig i de kommende årene. Debatten handler i stor grad om hvor kuttene skal tas. Ikke hvordan vi kan unngå dem.

Det finnes nemlig et sparepotensial som nesten ikke diskuteres. Et potensial som ikke reduserer tjenestetilbud, ikke svekker kvalitet og ikke rammer innbyggerne direkte. Det handler om sykefravær. Og tallene er oppsiktsvekkende.

Tromsø kommune har et samlet sykefravær på 11,1 prosent. Landsgjennomsnittet for kommunesektoren er 9,1 prosent. Forskjellen høres kanskje beskjeden ut, men den betyr to prosentpoeng i ekstra fravær. Ifølge kommunens egne beregninger koster hvert prosentpoeng omtrent 55 millioner kroner i året. Det innebærer at Tromsø kommune årlig bruker rundt 110 millioner kroner mer enn nødvendig eller landsgjennomsnittlig på sykefravær.

*110 millioner. *Det er ikke bare et tall i et regneark. Det er mer enn halvparten av de kuttene kommunen nå forsøker å finne gjennom stadig strammere budsjetter. Det er penger som kunne vært brukt på å sikre bemanning i barnehager og skoler, redusere presset i helse og omsorg og ivareta kulturtilbud som nå står i fare for å forsvinne. Likevel behandles sykefravær som et uunngåelig fenomen og ikke som en økonomisk nøkkelvariabel.

Venstre tar ansvar - Tromsø må unngå ROBEK

Det finnes ingen «quick fix», men det finnes dokumentert effektive tiltak. Og de er langt billigere enn man skulle tro. Tromsø kan, med en målrettet satsing, hente inn store deler av dette sparepotensialet på ett til to år.

Det viktigste tiltaket er økt grunnbemanning i de mest belastede tjenestene. Barnehager, sykehjem og hjemmetjeneste har de høyeste fraværsratene. Å tilføre 30 årsverk her vil koste rundt 27 millioner kroner årlig. Kommuner som har gjort dette, har oppnådd reduksjoner på rundt ett prosentpoeng i fravær. I Tromsø betyr dette rundt 50 millioner kroner spart. Det dobbelte av investeringen i økt grunnbemanning.

De voksne har forlatt Rødt

*I tillegg kunne *kommunen etablert et utvidet nærværsteam på tvers av sektorer. Fem spesialiserte rådgivere som støtter ledere med sykefraværsarbeid vil koste rundt 5,5 millioner kroner. Erfaringer fra andre kommuner viser at slike team gir 0,2–0,5 prosentpoeng reduksjon i fravær. Altså 10 til 25 millioner kroner spart. Netto gevinst: betydelig.

Et tredje tiltak er systematisk oppfølging av ansatte med høyt fravær. Mange kommuner og sannsynligvis også Tromsø kommune svikter på dette i dag. Loven krever tett oppfølging, men det skjer ikke alltid. Tre dedikerte årsverk til tidlig oppfølging vil koste om lag 2,7 millioner kroner og kan redusere langtidsfraværet med 10–20 prosent. Det tilsvarer 10 til 20 millioner kroner spart. Også dette er en klar økonomisk gevinst.

I tillegg kan Tromsø innføre et «reiseteam» på tvers av enheter. En gruppe ansatte som kan settes inn ved akutte fraværstopper i sykehjem, barnehager og skoler. Et slikt team på 15 personer vil koste rundt 13,5 millioner kroner og kan redusere både vikarbruk og sykefravær. Og en målrettet HMS-pakke med ergonomi, arbeidsteknikk, konflikthåndtering og vold/trussel-forebygging, med en kostnad på 4 millioner kroner, vil forsterke effekten av de øvrige tiltakene.

Selv om vi bare oppnår én prosentpoeng nedgang, henter vi inn rundt 55 millioner kroner årlig – nesten hele kostnaden ved tiltakene. Treffer vi landsgjennomsnittet og får ned sykefravøret med to prosentpoeng, ligger nettogevinsten rundt 60 millioner i året. Hvert eneste år.

Når sykefraværet går ned, går livskvaliteten opp. For den som var syk, for kollegene og for hele Tromsø. Men sykefravær er ikke bare et personalproblem. Det er også budsjettpolitikk og økonomistyring. Det er en av de største enkeltstående mulighetene Tromsø har til å skape økonomisk handlingsrom uten å kutte i tjenester.

Når kommunen nå står overfor nok et år med smertefulle nedskjæringer, bør vi spørre oss: Skal vi kutte i tjenester eller skal vi kutte i kostnadsdrivere? Svaret burde være enkelt. En målrettet satsing på nærvær er ikke en utgift. Det er en av de få investeringene som både ansatte, innbyggere og kommunens økonomi vinner på.