Herold

Når barna til Marianne Jøssang tar på seg fotballdraktene før kamp, synes de det er ekstra stas med logoen. Siden 1. februar har mammaen deres vært leder for strategi og forretningsutvikling i et stort konsern.

ARBEIDSLIV: – De kjen­te jo til lo­go­en fra før. Den er jo på alle drak­te­ne til fot­ballaget de­res. Jeg sy­nes det er stas selv. Og vik­tig. En ar­beids­plass som spil­ler en vik­tig rol­le i sam­fun­net, og som gir til­ba­ke.

Det var ikke gitt at Ma­ri­an­ne Jøs­sang fra Ma­rie­ro i Stav­an­ger skul­le øns­ke seg en jobb nord for fjor­den. Med mas­ter i stra­te­gi og le­del­se fra NHH, bak­grunn fra kon­su­lent­bran­sjen i Oslo og sen­tra­le rol­ler i både Schib­sted (via Stav­an­ger Af­ten­blad) og Lyse gjen­nom seks år, had­de hun et ar­beids­liv hun triv­des godt med.

Fa­mi­li­en på fem had­de et godt liv på Stor­haug i Stav­an­ger, og hver­dag med syk­kel og kas­se­vogn. Men så var det ek­te­man­nens lang­vari­ge drøm om å over­ta går­den hjem­me i Tys­vær. Kom­plett med mel­ke­kyr og sau­er.

– Vi flyt­tet til Tys­vær da jeg var i per­mi­sjon med mins­te­jen­ta. Det var ikke ak­tu­elt å lete et­ter ny jobb et­ter et år hjem­me, jeg mer­ket at tryg­ge kol­le­g­er og kjen­te ram­mer var vik­tigst der og da. Nye ru­ti­ner hjem­me skul­le på plass, en ny hver­dag, det var så mye nytt.

Tar steget opp som leder: – En mulighet jeg ikke kunne gå glipp av

Fint med hjemmekontor, men …

Men da job­ben i Hau­ga­land Kraft duk­ket opp, var ikke Ma­ri­an­ne Jøs­sang i tvil.

– Jeg stor­triv­des i Lyse, og pend­let til Oslo og Stav­an­ger en til to da­ger i uka. Det var fint for un­ge­ne at jeg var hjem­me et­ter sko­le­tid resten av uka, selv på hjem­me­kon­tor i kjel­le­ren. Men nå er det dei­lig med en halv time til jobb, og sce­ne­skif­te hver dag. Jeg kjen­te at det kun­ne være bra for meg å tref­fe kol­le­g­er hver dag, kom­me meg opp fra kjel­le­ren, ler hun.

I Hau­ga­land Kraft skal hun job­be med forretningsutvikling og stra­te­gi­pro­ses­ser på tvers av kon­ser­net.

Et­ter en drøy må­ned hos ny ar­beids­gi­ver be­skri­ver hun noen for­skjel­ler:

– Det virker som om alle kjenner alle i Haugaland Kraft. Det er mindre forhold, en får en bedre helhetsforståelse av organisasjonen og mulighet til å ha større påvirkningskraft. I større organisasjoner jobber en kanskje mer med egne prosjekter, og er en av flere puslespillbrikker.

Videokarusell

Jobber med et knapphetsgode

Hun be­skri­ver også sin nye ar­beids­plass som et sted som gjør ting litt an­ner­le­des enn en del av de and­re i bran­sjen.

– De skiller seg litt ut, er framoverlente og jeg opplever ikke at de er redde for å prøve ut nye ting.

Sam­ti­dig er hun til­truk­ket av de tin­ge­ne som Lyse og Hau­ga­land Kraft har til fel­les.

– Jeg tri­ves vel­dig med å job­be et sted som gjør noe vik­tig. Da jeg først be­gyn­te i Lyse, fikk jeg kom­men­ta­rer som «skul­le jeg vir­ke­lig job­be med strøm, noe så dølt». Så gikk pri­se­ne til him­mels og alle ble opp­tatt av strøm. Uten strøm og fi­ber stop­per alt opp.

– Vi job­ber med eks­tremt sam­funns­kri­tis­ke ting. Hvor len­ge kla­rer du deg uten strøm i kon­tak­ten, el­ler hvis net­tet fal­ler ut? Vi har gått fra at strøm er noe vi har mer enn nok av til at det er et knapp­hets­go­de. Hvor­dan på­vir­ker det en or­ga­ni­sa­sjon? Hvor­dan job­ber vi med det? Det gjør absolutt Haugaland Kraft og energi- og fiberbransjen til spennende arbeidsplasser.

Hun har gjort sam­me type valg tid­li­ge­re i yr­kes­li­vet også, re­flek­te­rer hun.

– Jeg har ikke valgt ut fra rene kar­rie­re­mål, men om ar­bei­det kjen­tes me­nings­fylt, har en stør­re me­ning. Jeg job­bet mye med det of­fent­li­ge gjen­nom kon­su­lent­sel­ska­pet Ac­cen­tu­re. Di­gi­ta­li­se­ring av pen­sjons­re­for­men og Jern­ba­ne­ver­ket, blant and­re. En mu­lig­het til å gjø­re en for­skjell, være med å på­vir­ke, dri­ver meg. Dess­uten vil jeg tri­ves på jobb og folk rundt meg skal ha det bra. Det har vært og er mine ret­nings­lin­jer. Grunn­laget jeg tar valg ut fra, sier Jøs­sang.

Fra Storhaug til melkekyr

Hun be­skri­ver at ved hver skil­le­veg har hun gjerne tatt valg på sam­me måte; tatt en opp­tel­ling på hva som er vik­tig nå og hva tren­ger jeg. El­ler vi.

– Flyt­tin­gen til Tys­vær, og nærmere bestemt Hesjadalen, hand­ler jo om det sam­me. Et fa­mi­lie­valg. Jeg ser hvor bra un­ge­ne har det. Hvor godt de tri­ves med å bo på en gård om­gitt av dyr og med bes­te­for­eld­re­ne rett i nær­he­ten. Jeg sav­ner jo min fa­mi­lie i det dag­li­ge, men sam­ti­dig er det ikke len­ger til Stav­an­ger enn at jeg tar tu­ren ned en kveld for å tref­fe ven­nin­ner el­ler fa­mi­li­en.

Fra sykkelvogn til mil i bil

Rent bort­sett fra at hver­da­gen i Tys­vær har blitt gan­ske tra­vel på fri­ti­den.

– Må­let var å bli skik­ke­lig kjent med lo­kal­mil­jø­et når vi først flyt­tet hit. Gjø­re noe kjekt for un­ge­ne. Nå er jeg lag­le­der for fle­re lag, det er tre­nin­ger stort sett hver kveld, og so­si­a­le ak­ti­vi­te­ter for lage­ne. Folk har vært utro­lig åpne og hyg­ge­li­ge. Jeg kjen­ner fle­re i Tys­vær­våg nå enn jeg gjor­de på Stor­haug, i grun­n. Både for­eld­re og ikke mi­nst bar­na. Det er vel­dig kjekt. Over­gan­gen har ikke vært så stor som jeg på for­hånd trod­de.

Det hen­der hun sav­ner fri­he­ten syk­kel­av­stand til alt ga.

– Både for meg og un­ge­ne. Nå er det bil med en gang vi skal noe. Sam­ti­dig er det bare å inn­se at den fa­sen vi er i li­vet nå, med tre un­ger fra 9 til 2 år, så had­de jeg ikke brukt byen mye. Jeg had­de ikke gått på kafé uan­sett. Og jeg blir mo­ti­vert av å kun­ne være med å på­vir­ke, set­te noen spor. En­ten det er gjen­nom et id­retts­lag el­ler en be­drift som gjen­nom sin virk­som­het gir stør­re me­ning.

Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=505283