Truet med å droppe VM
Rune Bratseth truet med å droppe VM da han så seg selv avbildet over flere kasser øl på en matbutikk.
TRONDHEIM (Dagbladet): Vi har tatt turen hjem til Rune Bratseth (64) på Byåsen i Trondheim. Her har han bodd siden han ga seg som Tyskland-proff på midten av nittitallet.
Den tidligere norske landslagsstopperen, som ble kalt «Elgen» da han storspilte i storklubben Werder Bremen, deler raskt at han faktisk hadde lite ambisjoner for fotballen.
Han hadde null kamper på kretslag, null alderbestemte landskamper, og som 21-åring var han midtstopper på Nidelv i fjerdedivisjon da han ble oppdaget av Knut Torbjørn Eggen på en menighetscup i Trondheim.
Likevel endte han opp med å føre Rosenborg til sin første pokal på 14 år, vinne en rekke store titler som Werder Bremen-kaptein, bli nominert til Gullballen to ganger, vinne en rekke priser og lede Norge ut i sin første VM-kamp på 56 år.
- Det å bli proff hadde jeg aldri tenkt på. Hvis du hadde sagt til meg da jeg var 21 år og spilte i fjerdedivisjon at jeg skulle spille VM, hilse på Pelé i garderoben vår og spille mot Diego Maradona som Werder Bremen-kaptein, hadde jeg ikke trodd på deg.
VM-HELTENE
nå og da
0 / 0
- Det var spesielt
Vi spoler tilbake til kvaliken til VM i 1994. Bratseth forteller at han tenkte «jaja, det blir ikke noe mesterskap på oss» da de havnet i en gruppe med blant annet England, Nederland, Polen og Tyrkia.
Etter å ha fått en drømmestart med 10-0 mot San Marino, ble de nevnte nasjonene slått på Ullevaal stadion. Bratseth husker best kampen mot England på historiske Wembley.
- Jeg hadde vokst opp med kampene, spesielt FA-cupfinalene. Det var stort og mye større den gang. Det å få spille på gamle Wembley var spesielt.
- Og dere klarte uavgjort der. Hvordan var kampen?
- Vi ble rundtspilt i første omgang. I andre omgang utlignet Kjetil Rekdal for oss, og etter det hadde vi bra kontroll. Vi var for så vidt heldige med resultatet, men vi hadde kontroll i andre omgang.
Bratseth fortsetter:
- En artig historie er jo at de ville ha revansje våren etter. De var ikke blide for det der. Da ble det 0-0, da hadde de nesten ikke skudd på mål. Den kampen husker jeg godt siden jeg spilte direkte mot Alan Shearer, og han rørte ikke ballen den kampen, for å si det sånn. Da tror jeg at jeg fikk en tier på børsen, sier Bratseth og smiler.
Fakta
- Født 19. mars 1961 i Trondheim.
- Nidelv -82, Rosenborg 1983-86 (83 seriekamper/2 mål), Werder Bremen 1987-94 (230 seriekamper/12 mål).
- A-landskamper/mål: 60/4.
- Meritter: Rosenborg: seriemester 1985. Werder Bremen: Seriemester 1988, 1993, cupmester 1991, 1994, cupfinalist 1989, 1990, vinner av europacupen for cupvinnere 1992, semifinalist i UEFA-cupen 1988, 1990, kvartfinalist i serievinnercupen 1989.
- Priser: Årets Kniksen 1991, 1992, 1994 og Kniksens hederspris 1994.
- Helt sprøtt og surrealistisk
Selv om VM-plassen ikke var spikret 22. september 1993, feiret hele landet som om den var det. Bratseth husker godt at de ble fraktet på hest og kjerre på Karl Johan.
- Vi feiret som om vi var klare, ja. Den gang var det 1938 som var forrige VM, så det var lenger ventetid enn det har vært nå. Ingen av oss hadde drømt om at vi skulle delta i et VM-sluttspill.
VM-drømmen hans ble 100 prosent spikret da Polen ble slått 3-0 på bortebane. Bratseth, som ikke var kjent som den største partyløven, satte pris på den feiringen ute på landet i Polen.
- Det var en fantastisk kveld. Jeg husker Per Ravn Omdal med allsang og greier. Vi holdt på, og det var virkelig artig. Vi storkoste oss hele gjengen. Og det bygger jo lag, det at vi gjør ting sammen. Det er sånne ting som binder oss sammen.
- Dere klippet opp dressene deres til feiringen i Polen?
- Haha, ja, vi skulle jo til varmere strøk. Det var et artig innfall som selvfølgelig fikk litt kritikk, men det brydde vi oss ikke om. Det kunne vi by på med, og jeg tror ingen av oss angrer på det. Jeg tror ikke sponsoren var så veldig lei seg for det heller.
I oktober 1993 var Norge historisk høyt oppe på FIFA-rankingen.
- Vi var nummer to på det beste. Det var helt sprøtt og surrealistisk å se Norge der. Det skal mye til at det skjer igjen, så dagens gjeng har noe å strekke seg etter.
Truet med å droppe VM
VM-plassen i boks, Norge lå rekordhøyt på FIFA-rankingen og fersk cupmester i Tyskland. Hva kan gå galt?
- Du ville ha et bilde over en ølreklame fjernet, var det på Ullevaal Stadion?
- Nei, det er ikke riktig. Det bildet finner du aldri, svarer Bratseth bestemt før han forklarer hva som skjedde før VM:
- Det som skjedde, var at jeg var hjemme i Norge og på butikken her i Trondheim der jeg bodde. Så ser jeg at det henger et lagbilde av oss over flere kasser med øl - lettøl, tror jeg det var. Da tok jeg kontakt og sa at den må bort. Hvis ikke, blir jeg ikke med til VM, forklarer han.
Bratseths uttalelse «det bildet finner du ikke noe sted» viste seg å stemme etter å ha lett over hele internett og gått gjennom utalige avisarkiver før VM i 1994, helt til undertegnede til slutt fant en Finn-annonse der reklameplakaten var til salgs:
- Plakaten forsvant fra butikkene?
- Det forsvant, ja. De visste at jeg var en stabukk, så jeg hadde ikke blitt med. Det er jeg helt sikker på. Så viktig er det ikke. Det var fantastisk og et minne for livet, men jeg hadde hatt et like bra liv uten. De hørte på det da.
- Det sier jo litt om prinsippene dine, at du ikke gikk med på et kompromiss der?
- Det kunne jeg ikke. Det var ikke en så lang prosess, men det ble fjernet. Jeg husker ikke helt hvordan det foregikk.
Stjernemøte
I prat om selve VM-sluttspillet trekker mannen med 60 landskamper fram sitt største høydepunkt som fotballspiller.
- Det er litt rart, men det største var utmarsjen til første kamp mot Mexico. Jeg er kaptein for Norge, det er første VM-kamp siden 1938, og jeg vet at foreldrene mine og søsknene sitter hjemme og ser på. Det er ganske bevegende, må jeg si. Jeg blir nesten rørt når jeg snakker om det, så stort var det for meg med min fotballhistorie.
Kampen endte 1-0 i favør Norge, og ga en drømmestart på mesterskapet. I garderoben etter kamp ventet en av tidenes største fotballstjerner, Pelé.
- Det husker jeg godt. Han kom bort til meg, hilste, vi snakket litt, og han ga meg en klem. Han var jo den legenden.
Bratseth tenker litt før han flirer litt og legger til:
- Jeg har noen ganger tullet med at jeg ikke vasket kinnet jeg fikk klemmen på. Han var jo den aller største.
- Pelé var ikke den eneste store profilen du møtte der? Du traff Arne Brimi på den norske ambassaden i USA.
- Ja, det husker jeg godt. Det var første gang vi møttes, og vi avtalte at jeg skulle besøke ham. Jeg har vært mange ganger på Vianvang, som er et fantastisk sted. Jeg har fortsatt kontakt med Arne den dag i dag. Det var ikke gærent å møte Pelé og Arne Brimi samme sommer, slår Bratseth fast og smiler.
- Jeg var forbanna
Etter seier i åpningskampen mot Mexico ble det tap mot Italia etter scoring fra selveste Dino Baggio. Og VM-exiten var et faktum etter 0-0 mot Irland.
Norge røk ut etter å ha tatt like mange poeng og med lik målforskjell som resten av landene. Årsak: færrest scoringer.
Bratseth sier han ikke var klar over at de var ute, og han savnet instrukser fra Egil «Drillo» Olsen om at de trengte en scoring for å gå videre.
- Ikke for å henge ut Drillo på noe som helst vis, for uten ham hadde dette aldri skjedd, men det å endre ting underveis i kamper var ikke hans styrke. Vi røk jo ut fordi vi ikke gjorde et eneste grep underveis.
Han fortsetter:
- Jeg var pissed og forbanna. Jeg var ikke klar over at vi hadde røket ut da dommeren blåste av, så jeg ble ganske sur. Det er noe jeg aldri glemmer.
- Egil har hørt meg klage på det mange ganger, men det plager meg ikke lenger. Det var irriterende der og da, men det var fantastisk å være med i VM.
- Ikke noe dårlig punktum
Irland-kampen i VM ble Bratseths aller siste fotballkamp. Han beholdt landslagsdrakta for å gi den til foreldrene og plantet fotballskoene sine på midtstreken.
På spørsmål om han hadde planlagt å legge opp før VM, svarer han:
- Jeg skulle egentlig legge opp i 1993. Vi hadde planlagt å flytte hjem fra Tyskland slik at min kone kunne begynne å undervise. Vi hadde tre unger, og den siste hadde ikke kommet ennå, men så kvalifiserte vi oss til VM, og jeg tok ett år til.
Det sørget også for et spesielt punktum for Werder Bremen-karrieren.
- Den ble avsluttet som cupmester foran 80 000 tilskuere på Olympiastadion i Berlin. Det er ikke noe dårlig punktum.
- Du nevnte tidligere at du ikke hadde noen ambisjoner for fotballen. Hvordan føles det da å ende opp med en slik karriere?
- Det er jo spesielt. Da jeg ble proff i Rosenborg og fikk tilbud fra Tyskland, sa jeg til fruen: «Skal vi det da, skal vi til Tyskland?» Heldigvis svarte hun ja, pushet meg litt og sa at vi kunne lære et nytt språk. Ellers hadde vi jo blitt i Trondheim hele livet.
Holder seg i form
64-åringen svarer kort nei på spørsmålet om han har tatt vare på drakter og utstyr fra landslagstida. Så reiser han seg, forsvinner ut på kjøkkenet og dukker opp igjen etter et halvt minutt - smilende, med en kaffekopp i hånda.
- Jeg har ikke så mange ting fra landslaget liggende lenger, men denne drikker jeg kaffe fra.
Han forklarer at det meste fra karrieren gikk til å samle inn penger til en god sak. Da blir Dagbladets medbrakte nedbrettede gummipæler, som Egil Drillo Olsen var kjent for, «redningen» til bildene.
«Hvilken størrelse er det?» spør Bratseth, som selv bruker skostørrelse 44. Svaret er 46, så han skal ha gode muligheter til å få plass og det får han heldigvis.
- Jeg er så heldig. Jeg har byttet hofte, men kroppen er helt fin, sier Bratseth.
- Du holder deg i form?
- Jeg er ikke noe maratonløper, men jeg holder meg litt i gang. Trener cirka tre ganger i uka, og er veldig takknemlig.
- Skummelt å skape voldsomme forventninger
Vi avslutter med å snakke om dagens landslag som skal til VM - første gang på 28 år. Et stykke unna de 56 årene som hadde gått da Bratseth og gjengen dro til USA i 1994.
- Ståle har klart å bygge en veldig god kultur. De har aldri i intervjuer snakket ned treneren da resultatene ikke gikk riktig vei. Det er tydelig at de har klart å bygge et lag og en kultur der de står opp for hverandre, både trenere og spillere. Det er gull verdt, mener den tidligere landslagskapteinen.
Han ber også folk om å ha realistiske forventninger.
- Det som er viktig nå, er at folk ikke tar av. Jeg skjønner at det kan være lett, men vi må ikke glemme at Italia har vært dårlige lenge. Det å få slå nedenfra er bra, så snakk dem litt ned i stedet for. Det er skummelt å skape så voldsomme forventninger.
- Helt til slutt: Står «Alt for Norge» seg fortsatt?
- Ja, det gjør den. Absolutt. Jeg tror det blir vanskelig å lage noe som fungerer bedre. Det tror jeg ikke går heller - «Alt for Norge» bare funker, konkluderer Bratseth.