Herold

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) bytter ikke bort 100 politiske karrierestillinger mot billigere drivstoff eller en kasse løk.

Et EU-direktiv om kadmiuminnholdet i grønnsaker, deriblant løk, har vært med på å prege denne stortingssesjonen. For to uker siden ble regjeringen påført nederlag i denne saken.

Kadmium er et giftig tungmetall, som i store doser kan gi nyreskader, beinskjørhet og økt risiko for kreft. Problemet for en del norske løkbønder er at de dyrker i områder med store forekomster av alunskifer. Dette fører igjen til naturlig høye nivåer av kadmium i jordsmonnet, for eksempel i Stange kommune i Innlandet. Noen må slutte å dyrke løk og Senterpartiet har tatt saken.

For to uker siden fikk partiet med seg et flertall i Stortinget på å be regjeringen lage en ordning som gir løkprodusenter minst 95 prosent erstatning for løk som blir avvist fordi den inneholder for mye kadmium. Tidligere regjeringspartner Ap ville bare gi 70 prosent, men vant ikke fram.

Sammen med forrige ukes dieseldrama illustrerer løksaken hvor svakt støtte regjeringen har i Stortinget etter fjorårets stortingsvalg. Jonas Gahr Støre (Ap) leder en mindretallsregjering uten alliansepartnere, bortsett fra det som ligger i budsjettavtalen med Rødt, MDG, Sp og SV. Også den avtalen er nå i spill. Ap har bare 53 av 169 representanter, så parlamentarisk leder Tonje Brenna må stadig ut på jakt etter støtte til regjeringens politikk.

Det er over 50 tenkelige større og mindre flertallskonstellasjoner på Stortinget nå, så det er et uoversiktlig landskap å bevege seg i. Tidligere kunne Ap gå til det andre styringspartiet Høyre og søke støtte når store interesser var i spill. Nå har ikke disse partiene flertall sammen lenger. I løksaken sto Høyre og Ap sammen, men tapte. Det illustrerer den nye stortingshverdagen.

Saken er langt fra den eneste der Ap's politikk ikke har fått flertall. Stortingsregjereriet, som det kalles, har nådd nye høyder i løpet av vinteren. På helseområdet er detaljstyringen blitt så detaljert at åpningstidene for behandling av hjerteinfarkt i Bodø, kom opp til votering. Der klarte regjeringen seg så vidt. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) mener Stortingets iver etter å nærmest innrede sykehusene, kan gå ut over pasientsikkerheten.

Tidligere i år var det en snuoperasjon fra SV i siste liten, som hindret full stopp i den gigantiske Melkøya-utbyggingen. Omtrent her ligger nok smertegrensen for Støre, men han har glatt funnet seg i å tape saker om skolegudstjenester, privatskoletilbud, dieselavgift, oppheving av klimanøytralitetsmålet — og altså løk. Etter dieseldramaet er det flere som spør om regjeringen i det hele tatt har en smertegrense.

Den uoversiktlige parlamentariske situasjonen har gjort tilværelsen svett for både gruppeledere og stortingsgruppenes innpiskere. De skal sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig antall representanter til stede for å få en sak gjennom. Ofte mister de selv oversikten over hvem de skal stemme sammen med, så stemningen har til tider vært kaotisk i Stortingets vandrehall.

Jonas Gahr Støre velger likevel å gjøre det på denne måten. Han slipper å forholde seg til regjeringspartnere og får vist fram sin egen politikk på en tydeligere måte. Han slipper også langt på vei konfrontasjoner med SV og MDG i klima- og miljøspørsmål, for der får han hjelp til å «utvikle, ikke avvikle» fra både nevnte Sp, Frp og Høyre.

Statsministeren forklarer sine mange nederlag med at han leder en mindretallsregjering. Det ligger et kabinettspørsmål eller to i verktøykassa, men disse vil Støre spare. Det skaper ingen tillit å sette regjeringens eksistens i spill annenhver uke. Støre irriterer seg over stortingsregjereriet, finner seg i det uten at han blir tydelig berørt. Så lenge han ikke går inn i sterkere og fastere koalisjoner, vil stortingsflertallet herje med ham perioden gjennom.

Hvorfor holder han det gående? Jo, før han inngår kompromisser eller svelger nye tap, får han vist fram Ap-politikken slik den egentlig er. Han har jo en «Plan for Norge». Dessuten har han funnet ut hvilken makt det er å sitte i alle regjeringskontorer. All makt ligger fortsatt ikke i stortingssalen. Endelig, men kanskje viktigst: Arbeiderpartiet har nå 20 statsråder, 56 statssekretærer (inkludert folk i permisjon), 20 politiske rådgivere og 12 vararepresentanter på Stortinget som møter for regjeringsmedlemmer. I tillegg til de 53 stortingsrepresentantene har de altså rundt 100 politikere i sving med å utforme landets politikk.

Ikke minst i rekrutteringsøyemed vil denne erfaringen bidra til å gjøre Arbeiderpartiet både sterkt og synlig i mange år framover. Alle partier som må forlate regjeringskontorene kjenner på lavere innflytelse når de må gi slipp både på kontorer og støtteapparat.

Dette verdsetter Ap nå så høyt at de har lært seg å tåle kritikken om at også politikken deres er som en løk, altså at uansett hvor mange lag som skrelles av, så er det ingen kjerne der inne.