Herold

Elea Jørstad Bock (23) trodde hun ofret alt for idretten, men sannheten var en helt annen: – Jeg var på bristepunktet.

OLYMPIATOPPEN, SOGNSVANN (Nettavisen): Hun er én av Norges mest spennende hekketalenter, men veien mot toppen har vært preget av en indre kamp som Bock lenge ikke forsto omfanget av. I et åpenhjertig intervju forteller Petar Vukičević-eleven mer om øyeblikket hun fikk ADHD-diagnosen – en beskjed hun i starten nektet å godta.

Hun har tidligere fortalt til NRK hvordan hun før diagnosen slet med helt vanlige ting – og endte opp med parkeringsbøter til 200.000 kroner.

Da psykiateren først la frem sine konklusjoner, var Bocks umiddelbare reaksjon fornektelse.

– Jeg tenkte at «han skjønner sikkert ikke» eller «det må være feil», forteller hun til Nettavisen om det første møtet med diagnosen.

– Oi, shit!

Beskjeden utløste en voldsom reaksjon hos ungjenta, som beskriver øyeblikket som «klaustrofobisk».

– Det var bare sånn: «Oi shit, det jeg føler på nå er ikke noe som bare kommer til å forsvinne, det er bare sånn jeg er». Og så var det litt det stigmaet om at jeg synes det var litt flaut at man skal ha en sånn type diagnose, i hvert fall en som jeg på en måte ikke hadde tenkt på, sier Bock videre.

Alt diagnosen innebar, var egenskaper hun tidligere hadde mislikt ved seg selv eller gjort sitt ytterste for å skjule.

Før diagnosen og medisinsk hjelp kom på plass, følte Bock selv at hun ofret alt for idretten. I ettertid ser hun imidlertid at hun kun fungerte på halv maskin sammenlignet med i dag.

– Av min 100-prosent innsats i dag, så var det kanskje 50 prosent fokus tidligere. Toppidrett handler jo ikke bare om trening, det er jo en livsstil.

Bock forklarer at ADHD-utfordringene nesten gjorde det umulig å ta de riktige valgene konsekvent i hverdagen. Etter at hun begynte på medisiner og fikk profesjonell hjelp, har dagene derimot endret seg drastisk.

– Jeg tror ikke det var sånn at «nå løper jeg raskere fordi jeg har fått diagnose», det er mer det at jeg generelt har det litt bedre i hverdagen nå. Jeg tar litt bedre valg hver gang jeg tar et valg, og det er jo ganske mange man tar i løpet av en dag. Det er bare mange små ting som har blitt en stor greie da, forteller hun åpenhjertig.

«Oss mot dem»

Bock er stolt av sin samiske bakgrunn, og i treningshverdagen i Oslo har hun funnet en uventet alliert i treneren Petar Vukičević. Selv om de kommer fra helt ulike steder, tuller de med at de deler en følelse av å være i mindretall.

– Jeg er jo samisk og han er utlending, så vi har en greie med at vi føler oss i «mindretall» mot de andre, da. Så det er liksom oss mot dem, forklarer hun lattermildt.

Bock beskriver Vukičević som en trener som tar utøverne sine under vingen og er svært direkte. Disiplinen er hard, og treneren skiller ikke mellom egne barn og andre utøvere i gruppa.

– Jeg tror ikke han smører på noe tykkere for oss enn det han gjorde for sine egne barn. Vi trente jo litt sammen i fjor sommer også, og den eneste forskjellen der var jo at de to pratet serbisk sammen og kranglet litt mer, kanskje. Men ellers tror jeg det er ganske likt, sier hun.

– Var på bristepunktet

Nå ønsker Bock å bruke sin egen historie til å hjelpe andre unge jenter som føler at noe ikke stemmer. Hennes klare oppfordring er å ikke vente til begeret renner over.

– Jeg følte at jeg kanskje var litt på bristepunktet før jeg tok tak i det. Jeg skulle ønske jeg ikke lot det gå så langt før jeg gjorde noe med det.

Intervjuet ble gjort idet Bock ladet opp til sitt aller første senior-VM med store forhåpninger. Dessverre skulle skjebnen det annerledes. Like før mesterskapet i Polen ble Bock nemlig rammet av en skade som satte en kontant stopper for VM-drømmen for denne gang.

I stedet for Bock, ble det reserven i treningsgruppa, Lovise Skarbøvik Andresen, som fikk reise og representere Norge i mesterskapet.

Dermed venter fortsatt den største scenen på å få se Bock for første gang i aksjon over hekkene.