Herold

Et nytt skjellsord har oppstått ute i langrennsløypa: «Mora di er en ploger».

(Romerikes Blad): Det er meg de snakker om. Jeg ploger så jeg nesten står stille. Og – jeg gjør noe som er enda verre. I de bratteste bakkene tar jeg av meg skiene og går nedover langs kanten.

Enkelte vil ha oss plogere ut av løypa. I fjor fikk jeg tilsnakk av en mann i kondomdress. Han mente jeg var til fare for sikkerheten fordi jeg kjørte for sakte ned bakken.

Et annet argument er at vi plogere ødelegger løypene fordi vi ploger der det ikke skal ploges.

Hvor kan det ploges?

Plogedebatten startet i Aftenposten, med utgangspunkt i Nordmarka. Selvfølgelig gjorde den det. Men debatten har bredt seg ut over det ganske land. På skitur i Valdres denne helga overhørte jeg plogedebatt flere steder. Folk sto i sola og tok en pause i det fine været, og hva diskuterte de?

Om det er greit å ploge og hvor i løypa du i så fall kan ploge.

Enkelte mener du bare kan ploge der hvor det er lagt opp til ploging, altså der trikkeskinnene opphører. Hvis jeg skal stå i sporet og bare ploge der det ikke er spor, vil farten bli så stor at angsten tar meg. Jeg blir stiv av skrekk, og sjansen er stor for at det blir et fall.

Derfor ploger jeg sånn at farten aldri blir større enn det som er komfortabelt for meg.

Det er tydeligvis et problem.

Pingle i løypa

Vi plogere er like uvelkomne som hundedritt om våren. Vi ødelegger skigleden for alle dem som kan gå på ski uten å ploge.

Jeg har gått på langrennsski så lenge jeg kan huske. Faren min var stor tilhenger av langrennstur. Fra jeg var ganske liten var hver søndag i vinterhalvåret synonymt med langrenn i Romeriksåsene. Jeg hatet det så intenst i ungdommen at jeg slo opp med langrenn og gikk over til alpint.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=81484

Da jeg var rundt 30 år, kom skigleden tilbake. Langrenn ble gøy igjen, og teknikken var jo der. Jeg trengte ikke å lære meg å gå på langrenn. Det er litt som sykling. Har du lært det som barn, sitter det.

Jeg elsker fortsatt langrenn, men en 56 år gammel kropp er ikke like spenstig som da jeg var 30. En stygg ulykke for 18 år siden har dessuten gjort meg til en pingle.

Jeg er redd fart og redd for å falle. Derav plogingen.

Hva med en «P» på lua?

Så hva bør vi gjøre? Mitt forslag er at vi plogere kanskje kan sy på en «P» på baksiden av lua. Da kan alle som kommer bak, se at her har vi å gjøre med en ploger. Se opp!

Alternativet er plogere får egne løyper. De trenger ikke være så lange, for vi er ikke så kravstore når det kommer til skiløyper. Det holder med en liten runde, der vi kan ploge i fred uten å irritere andre.

Rent samfunnsøkonomisk er det lurt å la plogerne få lov å gå på ski. Det er bra for folkehelsa at vi kommer oss ut på tur i norsk natur. Det er bra for den mentale helsa, og for den fysiske – forutsatt at vi kommer gjennom uten å brekke armer og bein.

Sykefraværet er allerede for høyt, og vi ønsker naturligvis å bidra til å holde det nede.