Herold

NHO-sjef Ole Erik Almlid sier i en kronikk i VG den 19. mars i år, at han frykter polarisering i kraftdebatten. Ansvaret legger han på den folkelige motstanden som blant annet Motvind Norge støtter opp om. Han mener det er de mest høylytte som styrer avgjørelsene.

I 2023 stod NHO sammen med LO bak en landsdekkende reklamekampanje de kalte Kraftløftet, med store annonser i alle landets større aviser. Kampanjen ble fulgt opp av kronikker og intervjuer som skulle underbygge en nært forestående kraftmangel.

«Om tre år har Norge for lite kraft» ble det hevdet - fulgt opp med en antydning om rasjonering på strøm.

Lokal motstand vil neppe noen gang fremstå like høylytt som denne kampanjen.

Videre i kronikken skriver han: Politikk handler om å veie ulike hensyn opp mot hverandre: klimakutt vs. naturvern, arbeidsplasser vs. nabohensyn, beredskap vs. friluftsliv.

Det er slik premisser formes: Ved å sette de «rette» hensynene opp mot hverandre og samtidig få disse valgene til å fremstå som uunngåelige.

Når klima settes opp mot naturvern, er det en konstruert motsetning. Det er ingenting som hindrer oss i å ivareta begge deler, men det vil koste noe. I stedet for å synliggjøre at det finnes alternativer med ulike kostnader, tvinges vi til å velge mellom dem.

Det er en innsnevring av debatten.

Premissene for debatten formes i stor grad av kraftbransjen, med LO og NHO på en solid andreplass. Dette er store organisasjoner med økonomisk makt, posisjoner og ressurser til å påvirke.

Likevel antydes det at Motvind Norge og det folkeopprøret vi ser i enkelte kommuner er et problem. Det kan nok være riktig sett fra deres ståsted. De opplever at de ikke får forme premisset alene.

Sett i et samfunnsperspektiv er det imidlertid viktig at ikke disse mektige organisasjonene får gjøre nettopp det. De vil naturlig nok forsøke å styre debatten i en retning som gagner dem. Det har de all rett til, og de gjør det ved å bruke sin mediemakt og sine ressurser målrettet.

Vi må derfor være bevisst hvilke strategier som brukes for å styre debatten i en bestemt retning.

Vi ser videre i Almlids innlegg, at det ropes om mer kunnskap. Dette handler ikke om et behov for mer kunnskap, men om hvilken kunnskap som ønskes som grunnlag for utbygging av vindkraft.

I det som kan oppfattes som et forsøk på å fremstille kommunene som kunnskapsløse, etterlyses en utredningsplikt. Et slikt krav fremstår som meningsløst dersom kommunene allerede har kunnskap. På den måten legges det implisitt en antydning om at kommunene ikke har den nødvendige kunnskapen.

Det stemmer ikke.

Kommunene sitter allerede på mye kunnskap gjennom sine kommuneplaner. I tillegg vil behandlingen av et privat planinitiativ etter plan- og bygningsloven utløse ytterligere utredninger som gir et bredere og mer helhetlig kunnskapsgrunnlag enn den utredningen Almlid etterspør.

Da handler det ikke om mangel på kunnskap, men om at den kunnskapen som finnes ikke passer inn i premisset som forsøkes etablert. Den passer ikke inn i historien som ønskes formidlet.

For når det kommer til stykket, er vi alle historiefortellere i denne debatten. NHO har sin historie de ønsker skal definere debatten. Det samme har kraftbransjen og LO.

Spørsmålet er derfor ikke hvilken historie som er sann eller riktig, men hvilke historier som gis plass i media – og i hvor stor grad ressurser og makt blir avgjørende for hvilken plass de får.

I dette perspektivet har media et særlig ansvar. Det er tross alt de som vokter døra til den offentlige scenen der historiene fortelles.