Herold

Min bestefar var lokomotivfører i en tid da jernbanen var landets pulsåre. På 40- og 50-tallet førte han damplokomotiv over fjellet. Han var kjent for å kjøre fort. Ledelsen ga ham kjeft, men han visste at folk ventet. For ham handlet det ikke bare om tidtabeller, men om ansvar.

Mine sterkeste barndomsminner er fra vinteren på Finse. Som sjuåring fikk jeg være med. Ute raste stormene, og snøen la seg i dype skavler over alt som fantes av spor og retning.

Redskapen het “Dovregubben” – en enorm snørotor som ble skjøvet av et tungt damplokomotiv. Jeg ser det fortsatt for meg: kastehjulene som tok tak i snøen og sendte den høyt opp i luften, som glitrende skyer mot en isklar himmel.

Vi bodde i en brakkeby under snøen. Mellom husene gikk vi i ganger gravd ut i skavlene. Utenfor var det hvitt kaos. Inne var det varme, latter og et samhold jeg aldri har glemt.

Det var en tid da ingenting stoppet toget. Arbeidere gikk langs linjen i full storm og renset sporene for hånd. Det var hardt arbeid, men det holdt landet sammen.

I dag stanser moderne tog for langt mindre.

Finse hadde også sin egen verden. En innendørs isbane der Sonja Henie en gang trente. Jeg husker stoltheten da jeg selv fikk gå ut på den samme isen, mens stormen og dampen levde sitt eget liv utenfor.

Senere i livet har jeg blitt en vandrer.

Jeg går fortsatt i disse områdene. Over Finsevannet, med blikket mot Hardangerjøkulen. Når solen treffer snøen og vinden biter, åpner tankene seg på en annen måte. Det er som om noe i meg finner tilbake til det som var.

Jeg har ofte tenkt på Arne Næss, som søkte stillheten i fjellet for å forstå livet bedre. Kanskje er det nettopp her, i møtet mellom storm og stillhet, at vi ser klarere hva som betyr noe.

For meg handler det om samhold. Om plikt. Om mennesker som gjør det de skal – ikke fordi de må, men fordi noen er avhengige av det.

Jeg lærte det av en mann som kjørte tog over fjellet.

Og jeg bærer det fortsatt med meg, som en stille damp over Finse.