Herold

Da hverdagen ble preget av utbrenthet og skam, ble bållukt og teltliv den beste medisinen for Sissel Hvitsand (53).

Denne saken er blant de mest leste sakene i 2026. Saken ble først publisert tidligere i år, og er nå publisert på nytt for nye og tidligere abonnenter.

Sissel Hvitsand (53) var med på å bygge opp firmaet i Norge som selvstendig næringsdrivende, og beskriver seg selv som en av de beste selgerne i firmaet. Hun var alltid tilgjengelig på telefon og e-post, enten hun satt i sofaen hjemme på småbruket på Ler eller om hun var på en fjelltopp.

Etter hvert som firmaet vokste følte Sissel at hun mistet innflytelse, og følte hun alltid måtte jage etter seg selv.

FAKTABOKS: Sissel Hvitsand

En enorm påkjenning

Sissel flyttet til småbruket med eksmannen og deres tre sønner i januar 2004. Ungene har siden blitt voksne, og i 2018 gikk Sissel gjennom et samlivsbrudd. Hun forteller at prosessen med et samlivsbrudd i tillegg til et evig jag på jobb, ble en enorm påkjenning.

– Jeg kjente det ikke selv. Jeg følte jeg måtte gønne på for å forsørge meg selv i stedet for å ta en pause, sier Sissel til Avisa Gaula mens kaffelukta oser i rommet og veden i ovnen knitrer.

Sissel har alltid hatt en interesse for hest, og jobbet hovedsakelig med dyreforsikring til hest og hund. Hun har tidligere drevet med hesteoppdrett av den amerikanske rasen curlyhest på Ler, og er utdannet hestemassør og hovtrimmer.

– Jeg var egentlig ikke noe hundemenneske, men så fikk sønnen min en omplasseringshund fra Svalbard, Minttu. Minttu åpnet døra for hund og flyttet rett inn i hjertet mitt, og ble like mye min hund som Eriks, smiler Sissel.

Facebook-gruppe

Etter hvert meldte Sissel seg inn i Facebook-gruppen «Alaska husky Norge». I 2020 så hun et innlegg som startet hennes nye reise.

Fannremsbøggen Bengt-Are Barstad hadde lagt ut et innlegg om at han skulle starte villmarksreisen sin i den norske naturen, og Sissel tenkte «wow, så kult».

– Jeg begynte å følge reisen hans, og ble veldig fascinert av ham. Han hadde solgt alt og ville følge drømmen sin. Jeg hadde sendt han en melding i starten om at det ble spennende å følge med på reisen hans. Det ble noen meldinger fram og tilbake, noen kommentarer på ulike Facebook-innlegg – så ble det pause noen år, sier Sissel hjemme på Ler.

Hyppigere korrespondanse

Kontakten mellom dem ble tatt opp igjen da Bengt-Are hadde rundet 1.000 dager i naturen. Korrespondansen ble hyppigere i en periode der Sissel hadde det tungt.

Sommeren 2023 begynte kroppen og hodet å kjenne på alt som har skjedd de siste årene. Sissel forteller at det begynte med at hun ble sint og irritert når telefonen ringte. Etter hvert følte hun seg aldri uthvilt og kunne sitte på hjemmekontoret og stirre ut i luften.

– Det var også da invitasjonen om å komme på besøk til Bengt-Are kom. Jeg må innrømme at jeg var litt betatt allerede da, og det var kun basert på meldingene fra ham. Selv om vi hadde skrevet mye, hadde vi bare snakket i telefonen et par ganger før jeg pakket bilen og kjørte mot Dividalen i Indre Troms, ler Sissel.

«2.000 dager ute»

Sissel, som alltid har vært litt bilinteressert, kunne ikke si nei da hun fikk tilbudet om å kjøre den blå bilen fra TV-programmet «Eventyrlig oppussing», kunne hun ikke si nei. Produksjonsselskapet til «Eventyrlig oppussing» produserer også programmet «2.000 dager ute» til Bengt-Are.

Hun kjørte til Levanger for å hente den blå bilen, før hun satt kursen nordover. Hun takket dermed ja til invitasjonen, og kjørte 115 mil for å møte Bengt-Are.

– Jeg hadde ingen garantier for at kjemien skulle klaffe, og da jeg nærmet meg nåla på kartet, begynte hjerte å dunke. Jeg var veldig spent, sier Sissel.

Første date

Sissel og Bengt-Are hadde sin første date i Dividalen og tilbrakte halvannen uke sammen. Sissel forteller at det var full klaff mellom dem.

– Vi hadde en fantastisk fin tur sammen. Da jeg kom ned fra fjellet og hadde mobildekning igjen var det noen spente sønner og venner som ventet på oppdatering. Jeg var rimelig happy og ganske forelska på turen hjem, sier Sissel.

I november 2023 ble Sissel sykemeldt for første gang. Da hadde både kropp og hode fått nok av stresset med jobb og provisjonslønn. Hun reiste igjen til Bengt-Are i romjula 2023. Denne gangen til Sulitjelma i Fauske.

Minttus siste reise

Sissel har besøkt Bengt-Are flere ganger i løpet av de tre siste årene. Det å sove i telt var ikke nytt for Sissel, men før hadde det vært mer sporadisk. I 2024 hadde Sissel 77 døgn i telt.

Sommeren 2024 mistet Sissel følgesvennen Minttu. Hun forteller at de fikk en siste tur i Hattfjelldalen, men dagen etter de kom hjem, måtte Minttu avlives på grunn av sykdom.

Minnene om Minttu lever videre. Sissel blir gråtkvalt når hun forteller om Minttus siste dager, og hun kjente raskt på savnet av en hund.

Grønlandshunden Tyri (5) kom raskt inn i bildet, og er nå Sissels følgesvenn.

– Hun er en dame med egne meninger og veldig godhjertet, akkurat som meg selv, sier Sissel og forteller videre:

– Jeg har vært et friluftsmenneske i mange år, men det blir en helt annen type enn Bengt-Are. Opplevelsene og friheten med ham var medisin for meg. Jeg hadde ikke mobildekning, kunne sitte timevis foran bålet, og klokka hadde ingen betydning. Det var en ro jeg trengte, sier Sissel.

Vanskelig overgang

Sissel mottar nå arbeidsavklaringspenger (AAP) på andre året, og legger ikke skjul på at overgangen har vært vanskelig.

– Jobben var identiteten min. Jeg var skamfull og følte jeg hadde mistet meg selv. Jeg jobber fortsatt med å finne tilbake til hvem jeg er, men det er vanskelig, sier hun.

Solgte småbruket

I fjor bestemte Sissel seg for å selge småbruket på Ler. Hun forteller at da sønnene ble voksne og flyttet, en i sør og to i Melhus. ble småbruket for stort for bare henne.

– Jeg har også kjent på en dragning mot røttene mine i Valsøyfjord og bestemte meg derfor for å selge her. Småbruket ble solgt i desember i fjor, og jeg skal flytte til Valsøyfjord i slutten av mars, sier 53-åringen.

Hun forteller at støtten fra Bengt-Are har vært avgjørende gjennom den emosjonelle og krevende prosessen med å selge småbruket på Melhus. Han har vært med henne gjennom det hele.

«Hverdagen i 22 år»

Sissel beskriver at i tillegg til at jobben var identiteten hennes, var småbruket på Ler også en stor del av den.

– Vi renoverte småbruket i 2011, barna har vokst opp her og dette har vært hverdagen min i 22 år. Det har vært både fysisk og mentalt krevende å «gi slipp» på plassen, men jeg følte en lettelse da jeg hilste på de nye eierne. De var den perfekte kjøperen, og jeg ble trygg på at stedet kommer til å bli godt ivaretatt, sier Sissel.

Møtes ved målgangen

Nå forbereder Sissel seg på det siste kapittelet på Ler. Men før den tid har hun igjen pakket bilen for å ta imot Bengt-Are, som kommer over mållinjen etter seks år i norsk natur førstkommende onsdag.

– Han har aldri sett hvor jeg bor, men har hørt mye fint om småbruket. Det blir rart og fint å få ham hit, men vi får se om han ligger i telt eller inne, ler Sissel og legger til:

– Nå skal han endelig få se hvor jeg bor før jeg lukker døra.

Ikke tradisjonell A4-plan

Sissel forteller at selv om fremtiden ikke følger en tradisjonell A4-plan, føler hun seg trygg på veien videre, både for seg selv og som par.

– Bengt-Are har fortsatt drømmer om nye eventyr, og jeg skal fortsette å finne meg selv. Mitt største ønske er å jobbe igjen, men det er jeg ikke klar for enda.– Jeg og Bengt-Are skal fortsette å gjøre hvert vårt, men med et sterkt fellesskap i bunnen, sier Sissel.

Sissel forteller at hun ikke kunne tenkt seg å bo i naturen på samme måte som Bengt-Are, da hun også vil ha tid til å være bestemor for sine tre barnebarn.

– Jeg føler meg kjempeheldig som har fått vært med på en del av reisen til Bengt-Are. Jeg har opplevd så utrolig mye og kjent på mestringsfølelsen igjen. Nå får vi ta det som det kommer, men jeg blir nok med på hans nye eventyr innimellom, avslutter Sissel.

Stor interesse for småbruk på Ler: 20 par på visning

Maria (37) ble uforklarlig brun og raste ned i vekt: – Jeg kommer til å være syk livet ut

Da lysene skulle slås av, så Hege (28) mørkt på situasjonen. Så kom lyspunktet: – Det hadde blitt umulig