Herold

Tenk deg at du kommer til et punkt der bare det å lage deg mat eller få ungene på skolen, blir som verdens høyeste fjell å bestige. Gang det med to, så er du der Marthe Gaustad var i oktober.

Denne saken er blant de mest leste sakene i 2025. Saken ble først publisert tidligere i fjor og er nå publisert på nytt for nye og tidligere abonnenter.

– Jeg trodde jeg klarte alt. Men til slutt sa det pang. Jeg tok rennafart rett i veggen, sier Marthe og viser det visuelt med hendene.

Marthe har aldri fortalt denne historien til andre enn de som står henne nær, mannen Ståle og ungene Ane (11) og Martin (8) som så signalene og som fulgte henne på nært hold i den tida da hun ikke klarte annet enn å ligge på sofaen.

– Da jeg lå der på sofaen kjente jeg på at jeg var en ikke-fungerende mor og kjæreste. Det er først nå jeg klarer å snakke om det.

Etter noen mørke måneder fra oktober til januar, er det først nå hun greier å snakke om det hun opplevde det som skjedde henne.

Ikke en maskin

Denne artikkelen skulle handle om en aktiv 34-årings aktive liv og det at hun , som rugeeggbonde, elektriker offshore, brannkvinne, maratonløper, mamma og kjæreste.

Det gjør den.

Men den handler også om hva det gjør med et menneske å være i det berømte hamsterhjulet, med alle jobbene, oppdragene og vervene som man blir spurt om, som til slutt fører til at kroppen og hodet sier stopp.

– Vi er bare mennesker, ikke som maskiner som vi omgir oss med. I tillegg til å jobbe, må vi spise og sørge for nok hvile. Det er viktig. Det skjønner jeg nå, sier Marthe.

Vi skal tilbake til oktober i fjor. Det begynner å bli mørkt og kaldt i Trøndelag. Marthe føler seg helt tappet for krefter. Hun har lenge kjent på manglende overskudd. Nå klarer hun rett og slett ikke mer. Hun vil bare ligge rett ut på sofaen, ha det stille, ikke snakke med noen og sove.

– Ståle og ungene hadde sett det en stund. Jeg var tverr, irritabel og sur. I stedet for å roe ned, fortsatte jeg bare i samme tempo.

Marthe er opprinnelig fra Gåsbakken. Hun har alltid vært glad i dyr i oppveksten og har alltid hatt en drøm om å ha dyr da hun ble voksen. Hun og Ståle ble kjærester i 2011. I 2015 flyttet de sammen på Korsvegen og etter hvert etablerte de seg som rugeeggbønder med stort fjøs med 7.500 høner og 500 haner.

Perfeksjonist

Det viktigste er at man innser selv at man har problemer.

Marthe har alltid forsøkt å gjøre det så godt hun har kunnet. Hun hadde fulgt drømmen og tatt elektroutdannelse og jobbet for Equinor offshore. For noen år siden fikk hun og mannen muligheten til å lære et nytt fag, som rugeeggbønder og leverte kyllinger til slakt på natt. I tillegg stilte hun opp på alt i forhold til ungene. Hun satt i styret i trimavdelingen, var tidligere i ski og fotballavdelingen i idrettslaget og familien var tidligere besøkshjem for barnevernet.

Marthe klarte alt. Trodde hun.

– Jeg har alltid vært en perfeksjonist. Jeg liker ikke å levere fra meg halvgjort eller noe som jeg ikke føler er tipp-topp. Da jeg gikk på skolen skulle jeg alltid være den flinke og få de gode karakterene. I voksenlivet så har jeg satt mye inn på å gjøre de oppdragene jeg får skikkelig. Og, jeg har ikke så lett for å si nei. Slik holdt jeg på, år etter år, drev rovdrift på kroppen. Inntil jeg smalt i veggen med full styrke, sier Marthe og ser ned i bordet foran seg.

34-åringen er glad i å holde seg i form ved å løpe. Hun trener hver dag og løper halv- og helmaraton og har et hårete mål om en gang å løpe ultra.

– Jeg løper masse etter veien og innover Kvålsdalen. Har faste løyper på ti og tretten kilometer som jeg løper. Joggeskoene er på nesten hver dag.

Kaller tilbake enda flere egg

Besvimte

Så skjedde det.

Hun hadde følt seg tom og tappet for energi en stund og etter hvert begynte hun å besvime. Hun kjente ikke seg selv igjen og kroppen spilte ikke på lag med det hode ville. Alle ville ha en del av Marthe; jobben hjemme krevde sitt, kyllingplukkerjobben og elektrikerjobben offshore krevde sitt. I tillegg hadde hun verv i idrettslaget.

– Jeg måtte innse at døgnet bare hadde 24 timer selv for meg. Jeg hadde problemer med å sove nok og få nok hvile. Oppdragene sto i kø. Man går gjennom dagen og tror man greier alt, helt til man må innse at man ikke er en evighetsmaskin. Kroppen må hvile, ikke bare jobbe og være i aktivitet hele døgnet.

Da hun oppsøkte fastlegen i oktober, trodde hun bare at det var mangel på D-vitamin som var problemer. Hun fikk beskjed om noe mye verre.

– Du er utbrent.

Fastlegens beskjed brente seg fast i hodet. Hun fikk dårlig samvittighet over alt hun ikke fikk gjort og opplevde situasjonen som et nederlag, men hun hadde ingen valg; sofaen ble hennes beste venn for en god periode. Hun gråt mye og følte seg ubrukelig.

– Det hadde vært så mye enklere dersom jeg hadde brukket en arm eller en fot. En gips opplevdes mye mer håndfast enn en diffus diagnose om at du er utbrent.

Simon (36) er melkebonde og jobber hardt for lønna: – Angrer ikke på valget og livsstilen

Kunsten å si nei

I tre-fire måneder lå Marthe der. Hun måtte innse at hun ikke klarte å gjøre de daglige tingene hjemme. Hun sov, men følte ikke at hun fikk søvn nok. Hun kjente på dårlig samvittighet og et nederlag over å ikke klare hverdagen.

– Hvilken mor og kjæreste er jeg som bare ligger på sofaen, tenkte jeg.

Etter noen uker greide hun å stable seg såpass på beina at hun klarte å prate med de rundt seg og håndtere tankene om det å føle på å ikke strekke til, med godt hjelp av leger, famile, venner og kollegaer klarte hun å innse å forstå at det er helt ok å ta pauser og at hun nå må ta det i sitt tempo fremover. I januar/februar var hun så smått i gang med å jobbe igjen, i trygge omgivelser. Og hun kunne begynne å trene igjen. Først gikk hun mye, før hun kunne løpe lengre og lengre.

– Jeg brukte skogen mye. Tenkte, samla meg og snakket med de rundt meg. Vi bruker hytta på Grøtvatnet mer og har kjøpt oss en amerikaner som vi skal på norgesferie til sommeren. Og vi prioriterer Syden-turen i den rolige perioden på vinteren. Og - aller viktigst - jeg begynte å sove åtte timers netter. Ikke fem eller seks, åtte.

Marthe hadde mye vondt i kroppen, noe hun hadde kjent på over lengre tid, men dette hadde hun også ignorert. En kiropraktor fikset smertene i ryggen, nakken, hofta og de tre vridningene i kroppen.

– Hvilke råd fikk du fra de rundt deg?

– Å gi faen i de rette tingene og at man ikke trenger en unnskyldning for å si nei. Jeg liker å være delaktig i mye, men har lært at man ikke kan si ja til alt. Jeg er ingen maskin. Jeg har lært at det ikke er et nederlag selv om man gir kroppen et kvarter på sofaen. Så kom jeg i en situasjon der kroppen fikk det og dro med seg hodet. Det handler om å lytte til de signalene som kommer fra kroppen. Vil den ha hvile, så må den få hvile. Det er ingen tvil om at hvile er viktigere enn jeg hadde trodd. Det har jeg lært av dette, en dyrekjøpt erfaring.

Marthe snakker om en aktiv barndom, om en jente som alltid ville være med og lære nye ting, om en far og mor som hun hang seg mye på for å delta i gårdsdrifta hjemme.

Det kakler fra morgen til kveld på Gaustad søndre: – Vi tenkte en del igjennom om dette var det rette

Det siste giret

– Hvordan er situasjonen i dag?

– Jeg føler meg brukbart restituert, fungerer bra både i jobber, som mor og kjæreste, men føler at jeg mangler det siste giret for å være den samme Marthe.

Hun søkte permisjon fra brannjobben og jobber halv stilling i elektrojobben og hun og Ståle deler nå på å ta tidligvaktene i helgene, slik at en kan «sove utpå litt». I tillegg har de også en 17-åring som hjelper til i skolefri i ferier. Og, kanskje det viktigste av alt; hun sier i større grad nei til forespørsler om oppdrag og verv.

– Dette er en situasjon jeg ikke ønsker å havne i igjen og jeg har ikke annet valg enn å begynne å tenke på meg selv og sette meg selv i sentrum og ikke bare på de rundt meg. Ikke alltid være tilgjengelig eller si ja til alt. Jeg har mange gode år igjen og skal forsøke å være litt mindre perfeksjonist og ta det femminuttet som jeg og kroppen trenger.

I en verden der drømmen om å være perfekt i hvert fall ikke blir mindre, så er det verdt å høre på hvilke signaler som kommer fra kroppen.

I høst hadde Marthe tenkt å oppfylle drømmen om å være med på et ultra-løp, men har nå forstått at kroppen må komme seg. Tiden er ikke inne for å presse seg til dette nå.

– Den tid kommer.

Steffen (30) fortviler over eggtyveri: – At det skulle være så ille var jeg ikke forberedt på

Julie (33) og Fredrik (38) skal pusse opp den kjente gården: – Det er nok to-tre år til vi er helt ferdige