Herold

Kristin (59) trodde hun visste hvem hun var. Men hjemme i stua satt faren med en hemmelighet hele bygda allerede kjente til.

(Nidaros): – Faren min fortalte om da de hentet meg her. Han husket synet av den lille jenta som lå der inne, og følte at jeg lå og ventet på dem.

Det forteller Kristin Johanne Åmot. Dette er hennes historie om oppveksten, hemmeligheten og det som skjedde da sannheten kom for en dag.

59-åringen står utenfor et stort rødt hus i Møllebakken i Ila i Trondheim. Hun har surret et rosa skjerf rundt halsen. Det ligger et tynt lag med rim på fasaden. Det er helt stille, vinteren har dratt et lydløst teppe over landskapet.

– Det er spesielt å være her, konstaterer hun og ser seg rundt.

Den røde bygningen huser en lang historie. I årevis var det spedbarn- og mødrehjem her. Hundrevis av barn som trengte et nytt hjem ble sendt hit. I 1966 var lille Kristin en av dem. Det skulle hun først få vite et halvt liv senere.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

Sofaen

Sannheten kom for en dag sommeren 2012, da Kristin var 46 år gammel. Moren hadde gått bort et halvt år tidligere, og faren satt nå alene igjen i huset.

Da Kristin kom på besøk denne dagen i august, oppførte han seg annerledes enn vanlig. Han ba henne sette seg tett inntil ham i sofaen. Ikke i stolen overfor, slik de pleide.

Faren, som hun alltid hadde hatt et nært forhold til, tok sats. Han fortalte at hun var adoptert.

For Kristin opplevdes øyeblikket som en drøm. Ordene hang i luften, men hun klarte ikke helt å ta det innover seg.

– Jeg klarte ikke å reagere. Det var bare «ja vel, er jeg det, ja». Det føltes helt uvirkelig, minnes hun.

Faren satt spent ved siden av henne. Han hadde fryktet dette øyeblikket i flere tiår – redd for at hun skulle føle seg sveket, redd for at hun ikke lenger ville føle at hun hørte til hos dem.

– Han spurte om jeg var sint. Jeg svarte at jeg ikke hadde noen grunn til å være sint. Jeg kunne ikke bli sint på den gamle mannen som satt der og var støtten min, sier hun.

Faren gikk bort i 2017, fem år etter at han delte hemmeligheten med datteren.

Guds gave

Etter at hun ble hentet som spedbarn i Ila, gikk ferden videre til en liten bygd utenfor trønderhovedstaden. Foreldrene var i midten av 30-årene og hadde lenge prøvd å få barn.

Da de kom kjørende med den lille jenta, var stoltheten stor.

– Det ga mening da pappa fortalte historien. Han sa at de opplevde at jeg var en slags «Guds gave» til dem, uten at de var religiøse. De betraktet meg som en gave.

Kristin vokste opp som enebarn, men hun var aldri alene.

– Vi var 22 søskenbarn bare på pappa sin side. Det var liv og røre, skiturer, bål og teltturer med storfamilien, forteller hun.

Samtidig merket hun at foreldrene passet ekstra godt på. Hjemmet var trygt og harmonisk, men strengt.

Bygda visste

Mens Kristin levde i den trygge boblen, visste omgivelsene sannheten. I det lille lokalsamfunnet der Kristin vokste opp, var adopsjonen en dårlig skjult hemmelighet.

– Det er helt utrolig. I ei lita bygd der slarva går, så er det her noe folk ikke har snakket om i nærheten av meg, sier hun.

I ettertid har hun fått vite at selv barn på skolen visste det. Et søskenbarn hadde kommet hjem fra skolen og spurte moren sin: «Er det sant at Kristin er adoptert?». Svaret var ja, men det snakker ikke vi om.

Kristin selv enset ingenting.

– Jeg levde i min egen, trygge boble, sier hun.

Da Kristin ble eldre og begynte å gå på fest, passet skolekameratene på henne. Hvis noen nærmet seg temaet, ble hun diskré skjermet eller tatt bort fra situasjonen av vennene sine. Det var en kollektiv pakt om taushet.

Først da hun selv fikk vite sannheten som 46-åring, kunne omgivelsene puste lettet ut.

– Min historie startet da jeg fikk vite det. Det ble en ny tidsregning. Men for de rundt meg var det en avslutning. Alle var lettet over at «katta var ute av sekken».

– Mens de var ferdige med det, havnet jeg i et vakuum.

Det første såret

Tidligere på dagen sitter Kristin på en kafé i Midtbyen. Utenfor vinduet haster folk forbi i byen hun først i voksen alder lærte var hennes fødeby.

Det var her hun ble født, men det tok 46 år før hun fikk vite det.

Da hun våren 2013 endelig våget å nøste i fortiden, var det allerede for sent å finne den ene halvdelen av opphavet. Den biologiske faren døde i 1996.

Kristin har et navn, men vet ellers ingenting om ham. Det toget har gått. Tilbake sto historien om moren.

Kristin oppdaget raskt at hun ikke var alene, men en del av en stor adopsjonsbølge i Norge på 50- og 60-tallet. Det var en tid der skammen over å være alenemor var brutal.

– Da min mor fødte meg, ble det lagt en duk over ansiktet hennes. Tanken var kanskje at det var lettere å glemme hvis man ikke så barnet, sier Kristin stille.

Samtidig kjenner hun på en forståelse for valget moren tok.

– Jeg tror det var traumatisk for henne å bære på den hemmeligheten alene. Det har nok vært like vondt for henne å skjule det, som det var for mamma å ikke greie å fortelle meg sannheten.

I voksen alder har hun innsett at nølingen med å lete handlet om en grunnleggende frykt som har fulgt henne hele veien.

– Jeg har alltid vært redd for å bli avvist. Jeg tror jeg var et sånt «pleasing child». Jeg var den snille jenta som sjelden slamret med dørene, forteller hun.

Hun tror denne frykten for å bli forlatt stammer fra den aller første adskillelsen.

– Det sies at det setter spor, det «første såret». Selv om jeg kom til et trygt hjem, så lå frykten der.

Brevet ved kjøkkenbordet

Med navnet på sin biologiske mor i hånden, satte Kristin seg ned ved kjøkkenbordet. Hun skrev et brev for hånd der hun fortalte at hun hadde hatt et godt liv. Men frykten for avvisning ble til virkelighet. Svaret som kom i retur var kort.

Den biologiske moren ønsket ikke kontakt. Ingen i hennes familie visste at hun hadde adoptert bort et barn, og hun ville at det skulle forbli en hemmelighet.

– Det var en saklig, grei avvisning, konstaterer Kristin.

Der kunne historien ha sluttet. Men Kristin har en datter som nektet å godta et nei.

– Hun er en kjempedetektiv. Hun sa: «Mamma, vi må finne ut av det her».

Datteren tok saken og begynte å nøste via Facebook. Plutselig en dag ringte hun moren sin: «Mamma, du har minst tre søsken».

Det viste seg å være fire.

Det ble starten på en intens uke der Kristin fikk telefon fra dem alle sammen, en etter en. De visste ingenting, men tok imot henne med åpne armer.

Gjenforent

Søskenflokken bestemte seg for å møtes på et hotell i Trondheim. Den biologiske moren hadde først gitt beskjed om at hun ikke ville komme. Det ble for vanskelig. Men da Kristin kom inn i lobbyen, sto hun der likevel.

– Hun hadde ombestemt seg i siste liten. Vi tok rundt hverandre. Det var en god klem, minnes Kristin.

Det ble ingen umiddelbar eufori, men en rolig prat. Kristin fikk vite at tidspunktet for det første brevet hadde vært svært vanskelig for moren. Hun hadde nettopp mistet ektemannen sin og sto midt i en livskrise og sorg. Hun maktet ikke å rippe opp i fortiden akkurat da. Men nå var hun klar.

I dag har Kristin kontakt med både halvsøsken og sin biologiske mor. Kristin har blitt en del av familien, om enn litt på siden.

Det sterkeste øyeblikket kom i morens 80-årsdag nylig, da hun introduserte Kristin for en venninne.

– Hun sa: «Vet du hvem dette er? Det er datteren min». Det føles veldig stort at hun tør å si det høyt.

Utenfor det gamle spedbarnshjemmet i Ila trekker Kristin skjerfet tettere rundt seg. Hun kjenner ingen bitterhet over at starten på livet ble som den ble.

– Jeg tenker at de gjorde så godt de kunne ut ifra forutsetningene de hadde. Det var en annen som fødte meg, men som valgte å adoptere meg bort. Og så var det to andre som valgte å ta meg imot som en gave. Jeg har vært heldig.

Kristin sin biologiske mor er informert om innholdet i denne reportasjen. Hun ønsker ikke å uttale seg, men støtter Kristin sitt ønske om å fortelle sin historie.

Martha Lynne