Graset i bakkane og på markane er ein av dei viktigaste ressursane vi har. Det er grunnlaget for matproduksjon, beredskap og levande lokalsamfunn.

Meir enn «berre gras»

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Berre rundt 3,5 prosent av Noreg sitt areal er dyrka mark. På størsteparten av dette veks gras. I vårt klima og vår topografi er gras den mest robuste og produktive ressursen vi rår over.

Gras blir gjort om til mjølk og kjøt gjennom kyr og sau. Areal som elles ikkje kunne produsert mat til menneske, blir utnytta effektivt gjennom dyr som gjer graset om til mat på tallerkenen. Når vi litt kjapt kan seie: «Det veks berre gras her», bør vi altså tenke oss om. Vi snakkar faktisk om sjølve fundamentet for norsk matproduksjon.

Gras er beredskap

I ei uroleg verd blir matberedskap stadig viktigare. Beredskap handlar ikkje berre om lager, men om evna til å produsere mat – her og no, når det trengst. Den evna kan ikkje plutseleg bli etablert i ein krisesituasjon. Når krisa rammar, er det for seint å starte på nytt – då treng vi eit landbruk som allereie står støtt. Utan dagleg produksjon mistar vi både kompetanse, kapasitet og sjølve grunnmuren for å kunne brødfø oss sjølve.

Areal mange avfeiar som «berre gras» er difor blant dei viktigaste beredskapsressursane vi har.

Eit landskap som gir identitet – og mangfald

Ei eng med «berre gras» er resultatet av hundreår med bruk og aktiv drift av jorda. Når slåtten stoppar og beitedyra forsvinn, er det berre eit tidsspørsmål før kratt og buskar tek over. Det opne kulturlandskapet vi set så høgt – med vakkert velstelt turterreng som gir utsikt og norsk identitet – forsvinn.

Når kulturlandskapet gror att, forsvinn også natur- og kulturverdiar. Mange av våre mest trua artar er knytt til opne engareal, som slåtteeng og naturbeitemark. Her finn vi plantar, insekt og fuglar som er heilt avhengige av aktiv drift. Samtidig står kulturminne som steingardar, utløer og sommarfjøs i fare for å forfalle og gå tapt når landskapet ikkje lenger blir halde ope.

Fundamentet i lokalsamfunnet

I mange distriktsområde er landbruket meir enn ein næringsveg – det er fundamentet lokalsamfunnet står på. Sentrum i dette fundamentet er den grøne enga: areal som gjer det mogleg å drive gard og produsere mat over heile landet.

Når eit gardsbruk blir lagt ned, er det ikkje berre eit fjøs som blir ståande tomt. Når enga ikkje lenger blir hausta eller beita, forsvinn graset – og krattet tek raskt over areala som før gav mat og liv til bygda. Ein del av den lokale beredskapen, kulturen og fellesskapen forsvinner. Det blir færre folk, mindre aktivitet og svakare grunnlag for dei tenestene og arbeidsplassane bygda treng for å halda seg levande. Slik mistar lokalsamfunnet litt av berekrafta og identiteten sin – stille, men merkbart.

Ta vare på grasrota

I politikken, organisasjonslivet og samfunnsbygginga snakkar vi om «grasrota» som det breie laget av folk og ressursar som gjer at noko kan stå støtt.

Grasenga er grasrota – heilt bokstaveleg – i norsk matproduksjon, beredskap og levande lokalsamfunn. Graset er den jordnære basen alt anna kviler på.

Så om nokon seier: «Det veks jo berre gras der», kan vi svare: «Ja – og godt er det!» For desse grøne areala er meir enn «berre» gras – dei er sjølve grunnlaget vårt. Utan dei ville vi vore langt fattigare – både som land og som samfunn.

Kven fortener kulturlandskapsprisen?

Bak dei grøne engene og det opne kulturlandskapet står engasjerte bønder, drivarar og beitelag. For å heidre arbeidet deira, deler Statsforvaltaren i Møre og Romsdal årleg ut ein kulturlandskapspris.

Vi oppmodar alle til å sende inn forslag på kandidatar til prisen innan 1. mai. Meir informasjon om prisen og eit skjema der du kan sende inn ditt forslag, finn du på nettsida vår.

Gjennom prisen vil vi syne at vi forstår kor grunnleggjande graset er for oss alle.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal