Gro Dagsvold er død, etter fem år med kreft. I september skulle hun ha fylt 60 år.

Takk for innsatsen, Gro!

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Med hennes bortgang har Harstad mistet en drivkraft i reiselivet. I en årrekke var hun blant dem som ikke bare snakket om å utvikle byen som destinasjon, men som faktisk gjorde jobben. Hun tok ansvar når det var nødvendig, og hun fikk ting til å skje. Ofte på eget initiativ, og ofte med begrensede ressurser.

Det mest talende bildet på hvem Gro var, fikk vi så sent som for få dager siden. Der stod hun på kaia og tok imot turistene fra cruiseskipet Aidamar. Hun sørget for logistikk, guider og opplevelser, som hun har gjort utallige ganger før. At hun sto der, midt i sin egen sykdom, er vanskelig å fatte. Det er nærliggende å spørre hvor hun hentet energien fra. Svaret ligger trolig i en dyp dedikasjon til arbeidet, og til det hun hadde bygd opp gjennom mange år.

Gro etablerte og drev sitt eget reiselivsselskap, og hun ga seg ikke selv da rammene rundt virksomheten ble strammere. Hun flyttet driften hjem, tilpasset seg, og fortsatte arbeidet med å knytte kontakter og utvikle tilbud. Hun var tydelig når hun mente noe, og hun var ikke redd for å si ifra når hun opplevde at ting ikke fungerte slik de burde. Det gjorde henne til en viktig stemme i utviklingen av reiselivet i Harstad.

Samtidig var hun en samlende kraft for mange. Guider og samarbeidspartnere beskriver henne som en ildsjel og en nestor i miljøet. Hun fikk folk med seg, og hun sørget for at besøkende til Harstad fikk oppleve det beste byen og regionen har å by på.

Men Gro satte også spor langt utover reiselivet. Hun viste et sterkt engasjement for ungdommen i byen. Der andre stengte dørene, valgte hun å åpne dem. Hun ga unge mennesker tillit, og et sted å være. Det var ikke alltid enkelt, men det sier mye om hvem hun var. En som så behov, og som forsøkte å gjøre noe med dem.

Gro var også åpen om sykdommen sin. Det krevde mot. Gjennom dokumentarserien «Diagnose kreft» lot hun oss få innblikk i en sårbar og krevende livssituasjon. Hun delte ærlig om valg, feil og erfaringer. Ikke for sin egen del, men for at andre skulle lære. Slik bidro hun til økt bevissthet om kreft og viktigheten av å ta signaler fra egen kropp på alvor. Det har hatt betydning langt utover henne selv.

Når vi nå ser tilbake, er det særlig én ting som står igjen: Hun ga seg ikke. Hun stod i arbeidet sitt, og i livet sitt, helt til det siste.

Tankene går til hennes nærmeste.

Takk for innsatsen, Gro. Du vil bli savnet.