Herold

Jeg klikket før jul.

Ikke sånn pedagogisk «nå skal vi justere litt». Mer sånn: nå ryker absolutt alt.

PC-er ut. VR-headsett ut. iPader ut. Telefoner nedgradert til sånne som kun kan ringe. Plutselig var vi tilbake til en tid hvor skjerm betydde TV, og den måtte deles med resten av husholdningen.

En slags digital detox. Ufrivillig. For dem.

Og vet du?

Det funker jo.

Det er roligere. Mindre masing. Ingen diskusjoner om skjermtid, som tidligere var en av få ting det faktisk ble kranglet om. De blir med ut uten forhandlinger. De finner på ting. Snakker sammen.

Helt utrolig.

Nesten så man begynner å lure på om det er noe i alt dette folk maser om, om at mindre skjermtid er viktig for livskvalitet.

Rakk jeg kanskje å redde hjernen deres før de fikk total nedsmelting og et oppmerksomhetsvindu på to sekunder?

For samtidig sitter jeg jo der selv.

Med én skjerm i hånda og én på veggen.

Scoller litt. Ser litt. Får med meg halvparten av begge deler. Tar opp telefonen uten grunn. Legger den fra meg. Tar den opp igjen.

En slags avansert form for konsentrasjonssvikt forkledd som avslapning.

Så mens barna mine nå lever et liv med begrenset skjerm og tilsynelatende økende livskvalitet, sitter jeg fortsatt i sofaen og dobbeltskjermer meg gjennom kvelden.

Uten noen planer om å gjøre noe med det.

Men det går sikkert fint. Barna får det nok bedre.

For som mamma alltid pleide å si:

Gjør som jeg sier. Ikke som jeg gjør.