Herold

Marcus Hannestad (76) er levd liv. Etter eget utsagn et flott levd liv – litt på utsiden. Akkurat som han vil ha det.

Det beste han vet er det som er her akkurat nå. For våren kom her om dagen.

I mars.

– Når sola varmer i nakken og jeg kan vaske bilen ute på gårdsplassen og høre fuglene synge igjen – ja da har jeg det bra, sier han.

Nå blir det noen dager der livet bare kan nytes igjen. For det er mandag formiddag på Kulturhuset. To kvelder før spilte han siste forestilling av Blinkende Lykter tvers over gata. Teppefall på Fredrikshalds Teater for denne gang.

Men langt ifra siste gang.

– Jeg liker fremdeles veldig godt å stå scenen. Jeg fortsetter så lenge jeg synes dette er gøy, og teaterfolkene i Halden vil ha meg med, smiler han.

Det er blitt 44 år hittil.

– Så lenge det er behov for en som kan spille fyllik litt på utsiden av samfunnet så tror jeg ærlig talt at det er meg de kommer til å ringe, gliser han.

Som hånd i hanske

De siste oppsetningene han har spilt i har en slags rød tråd. Jeppe på Bjerget, Verdiløse menn og Blinkende Lykter skildrer nettopp de som lever litt på utsiden. De som sliter med rus og må takle livsutfordringer mange kan slippe.

– Det fineste med å være skuespiller er det å forestille seg hvordan et annet menneske er, og har det. Og så kunne spille det ut. Det er fascinerende og givende, sier han.

Med egen livserfaring som bakteppe, en ru stemme og en røff framtoning fortsetter derfor telefonene å komme når castingen til lokale teateroppsetninger skal formes.

Marcus og outsider passer liksom som hånd i hanske.

– Men bare for å ha sagt det: jeg er ingen fyllik selv, men jeg vet hva rus er. Jeg kan bli med på fest, men «that`s it.» Jeg har levd livet akkurat som jeg vil ha det. Det har funket for meg. Jeg ble aldri rik, Det verste jeg vet er å ikke ha penger nok til å betale regningene mine. Inkasso er ikke et ukjent begrep, men jeg har klart meg, sier han.

Etterkrigsbarn

Marcus Hannestad er født i 1950, og sånn sett et ekte etterkrigsbarn.

Han har bodd i Halden så å si hele livet. Bestefaren hans reiste Hannestadgården på Sydsiden.

– Mamma var hjemme. Hun bakte brød og passet ungeflokken. Faren min var skipsmegler. Oppveksten var fri og fin. Vi var den første frie ungdomsgenerasjonen. Vi vokste opp med Beatles og Rolling Stones.

– Einar Gerhardsen styrte landet. Et nytt Norge som skulle bygges. Vi parkerte bilen på Svinesund, og gikk over brua for å handle. Da slapp vi å vise pass og papirer, minnes han – med varme nostalgiske smil.

Rockeband

I 1965 kom jeg tilfeldigvis over en øving med et splitter nytt band. «Mad Society» prøvde seg på en Stones-låt, men gitarist og vokalist Roy Ståhl slet med teksten. Like tilfeldigvis hadde jeg klippet ut teksten fra et ukeblad. Den hadde jeg i lommeboka. Jeg ble bedt om å synge den selv. Det gjorde jeg. Sånn ble jeg med i rockeband, ler han.

Med årene ble det flere band. I 1975 var han med på å arrangere den første Fredriksten-festivalen.

Med innlevelse legger han ut om konserter og øvinger i Arbeidersamfundet, om lokalet Hermon på toppen av Kokkhaugen og dets betydning for rockemiljøet «back in the days», om «Popkjeller`n» og alle jentene som flokket seg om rockeguttene i Halden.

Han ble lokal rockekjendis, og likte det.

– Det er mye med Halden jeg liker fremdeles. Både byen og folkene her. Halden har vært, er og blir en fin kulturby. Den delen av byens identitet står fremdeles veldig sterkt, sier han.

Halden Byteater

Flere av rockerne i Halden på 70-tallet var nysgjerrige på teater. Men det ble først skikkelig schwung over det da restaureringen av Fredrikshalds Teater var ferdig helt på tampen av 70-tallet.

I 1982 var Marcus Hannestad med på å starte Halden Byteater.

Da hadde han lagt bak seg et år på Ringerike Folkehøgskoles teaterlinje.

– Det var gøy. Det var stort å starte noe sånt her i byen, sier han.

Han snakker seg også fort varm om tiden med Commedia dell´artes Ensemble som jo på sett og vis formet ham som skuespiller og som kanskje var de viktigste årene i denne sammenhengen.

– Den italienske teatermannen Giro Caccace jobbet her i Halden i noen år. Han inspirerte meg til virkelig å finne meg selv på scenen, sier Hannestad.

Senere var han med på å starte Radio Halden. Den gang alle norske byer skulle ha en nærradio.

Her var han også daglig leder i en periode, men jobbet i flere år som programavvikler.

Opp gjennom årene har han jobbet med mye forskjellig. Han har vært postbud, støvsugerselger, fotograf og jobbet med film. Blant annet i Showfabrikken i Fredrikstad.

– Jeg har aldri vært redd for å prøve noe nytt. Det har vært litt som krydder i livet. Jeg har ikke vært redd for å gå på trynet en gang iblant, sier han.

Skuespilleren Marcus har også spilt inn en hel drøss med reklameinnslag for radio. Han har medvirket i TV-serier, og spilte over 70 forestillinger av «Fame» på selveste Chat Noir i Oslo.

– Slikt blir en allsidig av. Jeg aner ikke hvor mange teateroppsetninger det er blitt i Halden gjennom 44 år. Jeg har aldri tellet dem. Men det er blitt mange. Også med Juleselskapet. Å spille sammen med barn har vært veldig fint. Ikke minst å se hvordan de må lære seg disiplinen som er helt essensiell i en teateroppsetning, sier han.

Men han fikser ikke alt.

– Jeg fikk en rolle i Ibsens En Folkefiende. Den taklet jeg rett og slett ikke. Det var noe med språket i stykket jeg ikke klarte å knekke koden på på scenen. Jeg måtte melde pass. Det er også en erfaring, sier han.

Og legger til: – Når jeg skal øve inn en rolle blir jeg uvant strukturert. Da har jeg kontortid og fred. Det funker for meg.

– Et hellig sted

Han er lommekjent på Fredrikshalds Teater. Også kjent som landets eneste bevarte barokkteater med skrått scenegulv og mange gamle kulisser.

– For meg er det et hellig sted. Rett og slett. Opp gjennom årene har det hatt enorm betydning for teatermiljøet i Halden. Og for enkeltmennesker som har prøvd seg på de skrå bredder, sier han.

Sterke menneskemøter

Han blir brått emosjonell når han forteller om responsen han kan få fra publikum.

– Etter Verdiløse Menn kom en fyr bort til meg for å prate. Han fortalte at rollen jeg spilte var akkurat det han hadde opplevd tidligere i livet. Det gjorde at han fikk sønnen sin til å se stykket sammen med ham. Og at det førte til en god samtale og tettere relasjon mellom dem, forteller en rørt Marcus Hannestad.

– Jeg kan også relatere meg til Jeppe på Bjerget som stadig skal utsette ting. Sånn er jeg også. Jeg har ikke vært en person som har jobbet fra ni til fire og slått av knappen etter jobb. Jeg er kanskje en litt sånn kulturbohem. Jeg har alltid vært en del av kulturmiljøet i hjembyen min, smiler han.

– Fornøyd med livet

76-åringen bor nå alene i et stort hus på Os. Nå skal det selges. Han er på flyttefot. Han vil heller leie noe mindre.

Han har to skilsmisser i livets ryggsekk. Han har to døtre og to barnebarn.

– Jeg er fornøyd med livet, sier han.

– Nysgjerrig på livet

Marcus Hannestad betrakter seg selv som en som er nysgjerrig på livet, er tolerant overfor andre, og som er uredd.

– Jeg har hatt mange spennende samtaler med mennesker jeg møter for første gang. For eksempel traff jeg en dame en gang på den brune puben O`Brien`s. Et lite stikkord i møtet oss imellom førte til en fin samtale om livet. Vi snakket sammen i to timer. En livserfaring jeg ikke glemmer, sier han.

– Hva har livet lært deg?

– At det går bra. Til slutt. Og at vi lever i et fantastisk land.

Sier Marcus Hannestad.

FAKTA

Heiboks H-P gjest