Herold

Har du undret på hvorfor du tar inn et tre i stuen og setter en stjerne i toppen. Hvorfor barn går knask eller knep på Halloween? Hvorfor påskeegg er en selvfølge i påsken? Og hvorfor selges det og henges opp julenek før jul egentlig? For det er jo litt absurd. Er det bare fordi det er tradisjon? Fordi stjernen symboliserer julestjernen? Fordi det er en kommersiell amerikansk konstruksjon? Og fordi fuglene skal ha mat? Dette er i hvert fall svarene jeg har blitt møtt med i min barndom, noe som var svært forvirrende. Hvorfor gjør vi egentlig dette, når ingen helt vet hvorfor? Hvordan kan vi glemme hvorfor tradisjonene våre eksisterer? For jo mer vi mister kunnskapen om opprinnelsen, desto mer forsvinner deler av kulturarven vår.

Tradisjoner uten hukommelse

Faktumet er at det oftest ligger en hel historie bak, som både strekker seg langt tilbake i tid og med et helt annet utgangspunkt. Folketro er rester fra førkristne mytologier, kulturformer og katolsk middelalder. Det er en rekke med flere gamle forestillinger om naturmytiske overnaturlige krefter. Vetter og skrømt som levde i en slags symbiose med den offisielle religionen. Men opprinnelseshistorikken til de forskjellige tradisjonene er bare et glemt minne. Riktignok er det flere utstillinger om norsk folketro, noe som ikke har vært uvanlig siden 1900-tallet. Allerede i 1938 hadde Norsk Folkemuseum utstillingen folketro, noe Åmund Norum Resløkken og John Ødemark tar utgangspunkt for i artikkelen I korndemonens bilde. Men formidlingen fra utstillinger er ikke nok til å holde liv i tradisjonene. Og etter min mening bør folketro tas mer på alvor som del av vår kulturhistorie, for å på den måten forstå vår fortid bedre.

Juleneket- korndemonens siste gjemmested

Første gang jeg var med å kjøpe et julenek som liten, spurte jeg hvorfor vi skulle binde en sløyfe og henge opp en bunt med strå. Jo, det må vi for at fuglene også skal ha mat i julen, fikk jeg som svar. Tjuefem år senere finner jeg ut at denne tradisjonen hadde et helt annet formål enn å mate fugler. For denne tradisjonen stammer fra livsnødvendigheten for ny voksende vegetasjon. Det var mer eller mindre et ofringsritual for å sikre neste års avling. Ritualet gikk ut på å fange korndemonen i de siste kornstråene, som var bundet sammen i en bunt. Korndemonen, også kalt kornvette eller skurdhare, var et vesen som bodde i kornåkeren. Hvorfor er det ingen som kunne fortelle meg om historien til dette mystiske vesenet? Enkelt, ingen vet om det. Eneste mulige moderne rekonstruksjonen jeg har sett, er Basil Hawkins fra One Piece. Men jeg kan derimot på ingen måte påstå at Eiichiro Oda har hentet inspirasjon fra en av de mange mytene om korndemoen.

Da demonene bodde i åkerne

Slik som det er variasjoner i våre tradisjoner, er det også variasjoner i forhold til korndemonens håndtering. I Verdal ble det aller siste kornet på åkeren skåret og bundet sammen av hver enkelt av skurdfolket. Det ble lagt frem på en bendler, som deretter ble knyttet over det siste kornbandet. Etter dette var gjort gjaldt det å hugge sigden i det så fort som mulig, slik at skurdharen ble drept. På Voss ble det siste kornet plukket og bundet sammen i knipper. Disse knippene bar navnet bruser. Deretter ble det hengt inn i bua, og melet fra brusekornet ble blandet sammen med melet som ble brukt til å bake julekakene. Julekakene ble oppbevart gjennom hele julen og vinteren, og ble først spist til våren. Dette i forbindelse med at det var tid for såing på nytt. Folketroens opprinnelse kan forstås som noe uunnværlig i fortidens kultur. Der kampen for det daglige brød bestod av bl.a. husdyrhold og åkerbruk. Og for å sikre et godt år måtte man ta i bruk alle tilgjengelige midler som fremmet fertilitet. Dette innebar beskyttelse mot trollfolk og skadende makter. Korndemonen var en av disse ritualene for å fremme fekunditeten. På denne måten viser det hvordan opphavsmytene kan gi oss et innblikk i fortidens virkelighetsforståelse og hvor viktig det var å forkynne reproduktiv kapasitet.

Fra frykt til pynt- slik endret juleneket mening

Dette personifiserte preget som gis til åkeren gjennom korndemonen, utgir altså et symbol på nytt liv. Slike skikker har som oftest sitt opphav fra førkristen tid, der folketroen på de underjordiske og magiske vesener var en del av hverdagen. En tid hvor årstidsmarkeringer og fruktbarhetsritualer var nødvendig for å sikre seg gode levevilkår. På denne måten er korndemonen et godt historisk eksempel på folketroens videreføring. For selv om ritualet i skikken og tradisjonens opprinnelse ikke lenger tas i bruk, men har blitt frikoblet fra sitt opprinnelige opphav, og fått ny betydning, så er fortsatt juleneket noe som settes opp hvert år. Denne tradisjonen har altså blitt overført fra fortid til nåtid, men den er langt ifra gjenkjennelig. Ritualet med å fange korndemonen i de siste kornstråene har gått fra å være et viktig årstidsritual som skal sikre neste års avling, i en tid hvor frykten for skadende makter var et faktum. Det har deretter gått over til å være noe man tradisjonelt gjør for å «pynte» eller mate fuglene rundt juletider. Altså har meningssammenhengen i dette tilfellet skiftet fra å være nødvendig for menneskers overlevelse, til fuglenes, og kanskje musenes festmåltid. Dette er et godt bevis på at folketroen slett ikke er like sterk som tidligere, noe som er naturlig da virkelighetsperspektiv forandrer seg gjennom tiden, og det er stadig forandringer i tradisjoner og skikkers meningssammenhenger og verdier. Likevel vil jeg argumentere for at det er svært viktig at vi lærer å kjenne vår historie, og at den tidligere folketroen bør tas mer på alvor som del av vår kulturhistorie og lære. Vi burde, ikke bare kjenne til, men også ha bedre kunnskaper om vår egen kulturarv og nedarvede tradisjoner. For jo bedre vi forstår vår fortid, desto bedre forstår vi hva vi egentlig driver med i dag!