Herold

I vårt hytteområde er det fredelig. Mandag til fredag kveld. Eller, egentlig, hele uka. Til scootersesongen starter. Altså litt kortere, enn den tida scooterløypene er åpne.

De fleste her har snøscooter for transport av folk og varer til hyttene sine, for å gjøre en hyggetur til et fiskevann, med litt ekstra utstyr for kos og varme. De er gjerne godt voksne, sammen med barn og barnebarn. Og innimellom så går de litt på ski, måker seg en snøborg, og aker ned de nærmeste bakkene. Hyggelig og oppbyggelig til glede for de fleste.

Men så er det noen som kjører scooter med et helt annet formål.

Tro om det kan virke tiltrekkende på det motsatte kjønn, som tiur på spillplassen? Det er snøscootere med effektanlegg. Plutselig drar de på med gassen, helst i løssnø og motbakker og gjerne mest mulig midt i hyttefeltet.

Her om dagen fant det militære luftvåpen på å åpne tidligpåsken med et lavtflyvende besøk i vårt område. Det var selv for en gammel tunghørt gubbe som meg et veldig sjenerende lydbilde. Men faktisk så var det mulig å forberede seg på at lyddrønnet nærmet seg, da vi hørte det gradvis tilta et minutt eller to før det faktisk nådde sitt klimaks. Så ikke med nevnte snøscootere.

De tenner med et brøl, et vræl, verre enn ei kvige i trang fødsel. Noe av det mest usexy man kan tenke seg. Til alle døgnets tider. Men deres potente eiere har vel aldri vært i en fjøs. Og langt mindre vært sammen med ei kvige i kalving. Og helt sikkert ikke med ei kvige i trang fødsel. For da hadde de trolig forstått selv, hvor usexy deres snøscooter med effektanlegg er.