Herold

Hva gjør vi når byens mest fotograferte kanin ligger med brukne ører og gapende sår? Svaret fra Bergen kommune bør ikke sitte like langt inne som ansvarsfølelsen har gjort det siste halvåret.

Uværet «Amy» herjet ikke bare med trærne på Kuholmen; det blottla også en urovekkende mangel på eierskap til vår felles utendørskunst. At den lokale ildsjelen Erik Falck måtte bruke et kvart år på en byråkratisk sporingslek mellom fylke, kommune og Bybanen for å finne ut hvem som faktisk har ansvaret for «The White Rabbit», er i seg selv en parodi på kommunal forvaltning.

Det er nemlig påfallende hvor raske politikere og byråder er til å stille opp med snorklippesaks og festtaler når nye byggetrinn skal innvies. Da spares det ikke på konfettien, og kunsten som pryder traseen trekkes frem som bevis på en moderne og levende byutvikling.

Men når hverdagen kommer, og festtalene har stilnet, virker viljen til å vedlikeholde disse investeringene å være like fraværende som mobildekningen innerst i Haugsdalen.

«The White Rabbit» har stått ved Nesttunvatnet siden 2010. Den har overlevd tagging, forsøk på halshogging og nå sist: et tre i hodet. Gjennom 16 år har den transformert seg fra å være et midlertidig kunstprosjekt til å bli et fast referansepunkt for tusenvis av reisende med Bybanen, også turistene som kommer til byen vår. Den er kanskje laget av glassfiber, men for lokalsamfunnet har den fått en symbolverdi som ikke kan måles i materialkostnader.

Etter at «Amy» påførte kaninen store skader, vurderer Rådet for Kunst i offentlige rom tre utfall: reparasjon, nybygg eller skroting. La oss være tydelige: Skroting er ikke et akseptabelt alternativ.

Argumentet om at kunstverk i glassfiber har en «utløpsdato» er en billig utvei. Hadde dette vært en statue på en granittsokkel midt på Torgallmenningen, ville ingen foreslått å kjøre den på fyllingen etter et uhell med et tre. Spørsmålet vi må stille politikerne er enkelt: Er kunst bare viktig når den skal kaste glans over en offisiell åpning, eller har den en verdi også etter at snorklippingen er over?

Ekspertene sier at alt kan fikses. Det handler kun om prioritering av midler - penger altså. Å la kaninen stå ødelagt, eller fjerne den helt, vil være det samme som å si at man ikke bryr seg om de estetiske verdiene i bydelene våre. Det er en bruk-og-kast-mentalitet som man helst ikke vil assosieres med i dagens gjenbrukssamfunn.

Hvis kommunen bruker store summer på kunstprosjekter langs bybaneskinnene, må de også klare å bla opp de kronene som kreves for å vedlikeholde identiteten som følger med dem.

La oss få kaninen på tørt land, få den lappet sammen, og få den tilbake på plass. Kuholmen er ikke det samme uten – og det bør heller ikke byrådets samvittighet være hvis de velger minste motstands vei.