Herold

Elisabeth Thomassen nekter å la sykdommen stjele resten av livet hennes. Slik klarer hun å finne lykke på lånt tid.

– Jeg pleier å si jeg er født lykkelig.

Elisabeth Thomassen (45) smiler under den rosa luen der hun sitter bak mikrofonen i BAs podkaststudio.

At ingen av de viltre krøllene hennes stikker ut fra under luen, er eneste synlige tegn på at hun ikke er frisk. På at cellegift nok en gang har fratatt henne håret, tærer på kreftene og forsyner seg uforskammet av lykkepotten hennes.

– Vi hadde tenkt å dra til Kanariøyene for å feire jul, men det skjer jo ikke siden jeg skal ha cellegift på lille julaften og nyttårsaften, konstaterer hun.

Smartembed for https://open.spotify.com/episode/2BFjgGHGMAKGQGpa40k1Ma

Elisabeth forteller historien sin i denne episoden av BA-podkasten Helsesjekken.

Russisk rulett

Det er snart syv år siden hun fikk den første av flere dårlige nyheter: «Du har brystkreft».

Noen biopsier og runder i PET-MR, PET-CT senere, kom neste sjokk: Kreften var aggressiv, hadde spredt seg og var uhelbredelig.

Elisabeth var 38 år ung, mamma til et en 23 år gammel jente og hadde nettopp begynte i en ny og spennende jobb. Livet var bra.

– Det er nesten så verden stopper helt når du får en sånn beskjed. Jeg gikk inn på sykehuset med et liv fullt av drømmer. Da jeg kom ut, så hadde jeg liksom ingenting av det jeg gikk inn med.

I årene som har gått siden den tøffe våren 2019, har Elisabeth gått gjennom gjentatte runder med operasjoner, cellegift og immunterapi.

Fra å være en som trente mye, studerte og var med på alt, lever hun nå med fatigue og bivirkninger av behandlingen.

– Det er ingen som ser meg når jeg ligger i en haug i sengen.

I perioder har medisinene fungert og Elisabeth har kjent seg ganske bra. Men i bakgrunnen ligger alltid usikkerheten om når medisinene slutter å virke og kreften på ny vokser.

– Livet mitt er litt russisk rulett. Jeg har veldig kort tidshorisont hele tiden, slår hun fast.

Naturen er fristedet

For å takle den enorme usikkerheten, har Elisabeth men har lært seg en egen overlevelsesstrategi.

– Det viktigste jeg gjør, er jo å velge å fortsatt være lykkelig. Og jeg velger jo aktivt glede. Det betyr ikke at jeg ikke har lov til å være sint eller frustrert eller lei meg eller syns at dette er urettferdig, for det syns jeg, understreker hun.

Hun prøver så godt det lar seg gjøre å skille mellom den syke og friske Elisabeth.

– Jeg pleier å si jeg lever to liv. Så det eneste stedet jeg egentlig er syk, det er på sykehuset. Altså, nå har jeg vært innlagt og litt syk hjemme i det siste, men jeg prøver.

Elisabeths råd til andre syke og de rundt

Naturen er fristedet til den turglade 45-åringen.

– Når du lukker døren på bilen og hiver sekken på ryggen, så er det akkurat som om kreften bare blir liggende igjen på parkeringen. På tur har du liksom bare dårlig kondis eller tung sekk om det går trått.

Før hun ble syk, gikk hun mye på turer med datteren og alene. Da sykdommen rammet, innså hun etter hvert at det kunne bli litt strabasiøst å legge ut på lange turer alene.

Hun, som aldri hadde vært på tur med DNT, kontaktet Bergen og Hordaland Turlag. Der kom hun i kontakt med turleder Linn Eidsvik. Sammen startet de turgruppen Krefter på tur. I fjor tok Elisabeth utdanning som sommerturleder. Kreftsyke Elisabeth (43) har funnet sin medisin

Gruppen tar med seg andre kreftsyke ut på turer i fjell og natur.

– I gruppen er filosofien enkel: Den som går saktest, går først, sier Elisabeth. Tips Helsesjekken sesong 3

Fra drømmetur til nedtur

Gjennom gruppen har Elisabeth fått en hel bråte nye vennskap.

– Når du går på tur med noen så blir man kjent på en helt annen måte enn ellers.

En av de nye turvenninnene hennes delte samme drøm om å gå opp på Folgefonna og overnatte på hytte der.

Det endte med at de to oppfylte drømmen sammen i fjor sommer.

– Vi fikk vi vårt livs eventyr med drømmesolnedgangen over isbreen. Det var fantastisk, mimrer Elisabeth med et stort smil.

I høst fikk Elisabeth på ny beskjed om at kreften vokser, og Elisabeth måtte nok en gang dele den tøffe nyheten med datteren Helene, familie og venner. Heldigvis fantes nok en cellegiftkur hun kunne prøve.

Kjærligheten og støtten fra dem rundt seg, er den andre bærebjelken som holder henne oppe når medisinene river og sliter i henne.

– Hvordan har det vært å måtte ta samtalen med de du er glad i på ny og på ny om at kreften vokser igjen?

– Den verste samtalen er jo ikke kommet ennå. Det blir jo den om det er ikke medisiner igjen å prøve, sier Elisabeth. Kreftforeningens råd til de som lever med kreft

Håpet lever

Selv om både psyken og kroppen har fått hard medfart i mange år, og ingen vet hvor lenge det finnes medisiner som virker, tillater 45-åringen seg drømme – først og fremst om flere eventyr i norsk natur.

– Jeg må bare velge en enklere versjon av drømmene mine enn før.

rullefortelling Elisabeth Helsesjekken

Hør hele samtalen med Elisabeth Thomassen i Helsesjekken på Spotify eller Untold.