Herold

Den ene krigen har vart i fire år, den andre i fire uker. Likevel har krigene i Ukraina og Iran flere likheter som Putin og Trump ikke liker å bli minnet på.

I bokhylla står «Parallel Lives», en dobbelt-biografi over Hitler og Stalin. Det er en fascinerende fortelling om alle parallellene i despotenes liv, fra de ble banket av sine autoritære fedre, og forgudet av sine bekymrede mødre, til de - vel - ble som de ble. Og selv om dagens globale kompis-antagonister - Donald Trump, og Vladimir Putin - begge to inviterer til psykologiske granskinger og spekulasjoner, så skal vi i det lengste prøve å avstå fra det.

Det vi derimot skal prøve, er å tegne et bilde av deres kriger, som likner hverandre mer enn det i første omgang kan se ut til. For som krigere gjør Trump og Putin nå parallelle erfaringer, og det de først og fremst opplever er at krig er risikosport, der man godt kan planlegge krig, men der det er umulig å forutsi utfallet av den. For det viser seg at det er en enorm risiko, med totalt uante konsekvenser, å kaste sitt land inn i krig.

Som vi vet så har ingen av dem ennå tatt konsekvensen av den erkjennelsen. Og som vi også vet så har konsekvens en annen valør enn suksess. Så når Trump og Putin begge snakker om sine enorme suksesser, så er det ingen grunn til å ta dem på alvor. For krigene handler for dem begge nå først og fremst om konsekvenser.

Både Putins og Trumps krig begynte med dårlig eller direkte feilaktig etterretning, og fortsatte med elendig politisk analyse. I begge tilfellene skyldtes dette at de to omgir seg med ja-mennesker - ja, spyttslikkere - der det å motsi lederen innebærer å bli støtt ut i den ytterste kulda. Men hvordan går det med spyttslikkerne som tok feil? De overlever, i hvert fall så lenge de fortsetter å slikke spytt, i både Moskva og I Washington. Sannhet og ærlighet står dårlig i kurs ved hoffene i begge hovedstedene.

I Ukraina falt Putins øyne og ører - hans etterretning - for sin egen propaganda da de trodde på eventyret om at et flertall av ukrainerne med russisk som morsmål ville støtte en russisk invasjon i februar 2022. Selv Dagbladet, som hadde vært sporadisk i Ukraina siden annekteringen av Krim, og de første krigshandlingene i Øst-Ukraina, i 2014, skjønte dette.

I Iran hadde ikke USA hatt øyne og ører siden etter den iranske revolusjonen i 1979, da de diplomatiske forbindelsene ble brutt. USA er den stormakt som trolig har hatt minst innblikk i presteregimets styrker og svakheter. Russland - og trolig også Kina - har glimrende etterretning i Iran. Og det har USAs allierte i denne krigen, Israel. Men Israels perspektiv for denne krigen er et annet enn USAs, det er en total krig mot Iran og deres allierte. Mens Trumps krig var ment å være et litt tungt kanonbåt-diplomati, og troen på enten et raskt regimeskifte, eller en slags kapitulasjon, eller som Trump sier, en «deal».

Nå viser det seg at etter mer enn fire ukers intens og innledningsvis strategisk vellykket bombing, så er det Iran som har et slags strategisk overtak i krigen. Det ble ikke noe regimeskifte etter Ayatollah Ali Khameneis død. I stedet fikk vi det som likner på et nasjonalt konsolidert militærdiktatur ledet av den ideologisk ekstremt hardkokte revolusjonsgarden. Det er den som nå bestemmer det livsviktige spørsmålet for Trump om når Hormuzstredet igjen kan åpnes for normal skipsfart? Dette er ikke noen suksess. Det er en konsekvens, en både typisk og brutal konsekvens.

Både Putins og Trumps krig truer med å være regime-endrende, ikke i første omgang i Ukraina, og kanskje heller ikke i Iran. Men krigene kan bli regime-endrende for Putin, hvis han plutselig skulle måtte stanse krigen, og russere flest begynne å spørre seg om hva som var tanken med det hele. Og det kan bli regime-endrende for Trump, hvis han ikke stanser i tide, føler seg tvunget inn i en bakkekrig, med døde soldater, skyhøye oljepriser over lengre tid, tap av mellomvalget i høst, og begynnelsen på slutten for Trump-æraen.

Noen syntes kanskje det var drøyt å begynne denne historien med en henvisning til Hitler og Stalin. Men både Putin og Trump benytter seg i økende grad av autoritære hersketeknikker, som gjør det umulig for kritiske røster å heve stemmen. Det er den viktigste grunnen til at både krigen i Ukraina for lengst har blitt ei hengemyr for Putin, og til at krigen i Iran er i ferd med å bli det samme for Trump. Resultatet av de to mennenes hybris og følelse av makt-fullkommenhet er at to kriger på dramatisk vis er i ferd med å endre vår verdensorden, og å utfordre balansen i verdensøkonomien.