Herold

En gigantisk, strikket ullkanin lever videre etter sin «død». - Du kan ikke skape en myte, sier en av skaperne.

På 1600 meters høyde i de italienske Alpene, like over den lille landsbyen Artesina, lå den:

En enorm rosa kanin - 60 meter lang og seks meter høy - midt i fjellet. Som et krasjlandet barndomsminne, liggende på ryggen med innvollene veltende ut i sola.

Du kunne se den fra stien. Gå de siste hundre meterne i lett terreng, kjenne lukten av våt jord og høy - og plutselig, der, mellom lyng og stein, lå hun:

Verkets navn var «Hase», som er tysk for «hare». Den går ofte under navnet «Giant Pink Rabbit». Og bildene av det digre rosa kreaturet fikk hele verden til å sperre opp øynene.

Poetisk og absurd

Ideen ble født i et kreativt kaos tidlig på 2000-tallet.

De fire kunstnerne i den østerrikske kunstnergruppa Gelitin - Wolfgang Gantner, Ali Janka, Tobias Urban og Florian Reither - ville lage noe kjempestort og barnlig, absurd og poetisk på én gang.

Noe du kunne le av, bli rørt av, kanskje litt skremt av.

En rosa kanin.

Så en dag møtte de Paolo Palmieri, hvis familie driver et skianlegg i Artesina. Han inviterte kunstnerne til å se fjellene og mulighetene der.

På ei fjellhylle ved Colletto Fava ble de stående i stillhet. Utsikten tok pusten fra dem og ideen fant sitt sted: her skulle kaninen hvile.

- Beliggenheten oppe i fjellet var en mulighet som bare dukket opp, forteller Florian Reither til Dagbladet.

Sydd sammen på fjellet

I fire år jobbet de med å strikke og sy dyret i rosa ull og så stappe det med halm.

Seksjon for seksjon bygget de en myk kjempe hvor du kunne klatre omkring, ligge på og rulle nedover fra som et barn. Alt sammen ble gjort for hånd, hver søm og hvert sting var nøye planlagt.

- «Hase» er en skulptur. Hver eneste detalj ble gjort med hensikt, forteller Reither.

Sommeren 2005 ble alt fraktet opp med lastebiler og bærestropper. Der ble den rosa kjempen montert bit for bit i fjellhellingen.

Da de var ferdige, lå den der - et dødt tøydyr som skulle ligge og råtne, helt etter planen.

- Gigantiske bestemødre

Gelitin ville ikke bare lage et verk du skulle se på, men også falle inn i.

- De tingene man oppdager når man vandrer i et landskap, sier Reither før han fortsetter:

- Kjente og ukjente ting, som en blomst du aldri har sett før. Og så, bak en kolle - som om det var strikket av gigantiske bestemødre - ligger denne enorme kaninen som får deg til å føle deg like liten som en prestekrage.

Han beskriver det hele som om han framfører makaber poesi:

- Glad klatrer du opp langs ørene, nesten på vei til å falle inn i det dype gapet, videre opp til bukkens mage-topp - og ser utover det rosa, ulne landskapet som er kaninens kropp. Et land som har falt ned fra himmelen; ører og lemmer som strekker seg ut i horisonten - fra sida flyter hjerte, lever og tarmer.

Han fortsetter:

- Lykkelig forelsket går du nedover det forfalne kadaveret, gjennom såret, nå liten som en larve, over ulne nyrer og tarmer. Lykkelig drar du videre - som larven som får vinger fra et uskyldig kadaver.

Så, etter en kort kunstpause:

- Det er denne lykken som skapte kaninen. Jeg elsker kaninen, og kaninen elsker meg.

Gnagde i fyllet

Reither og kollegene visste hele tiden at kunstverket ikke skulle vare evig.

- Skulpturen er også et kadaver som ligger i gresset. Som alle kadavre vil den brytes ned og en dag forsvinne.

Og det gjorde den.

Sol, regn og tid gjorde jobben. Allerede etter noen år begynte stoffet å blekne og falle fra hverandre, og dyr gnagde i fyllet.

Samtidig fortsatte turister å gå opp til kaninen. De tråkket på ulla og plukket med seg rester hjem, som minne om det de hadde sett og opplevd.

Opprinnelig hadde man ventet at kunstverkets «best før»-dato var 2025. Men allerede ved midten av 2010-tallet var det meste smuldret bort. Fra lufta kunne du bare se konturen av kaninen via satellitt.

Nå er alt borte, men den rosa kjempen fikk et liv etter døden.

Fortsatt populær

Da satellittbildene fra Artesina spredte seg på nettet, eksploderte kaninen på sosiale medier. Florian Reither forteller at den enorme oppmerksomheten tok kunstnerne på senga.

- Vi ble overrasket i begynnelsen, men nå har vi begynt å venne oss til at den lever sitt eget digitale liv.

Selv etter at den nå er forsvunnet, er «Hase» fortsatt en utrolig populær skulptur.

- Den dukker stadig opp i alle slags former og medier. De 20 år gamle vennene til barna våre kaller den for sin generasjons kunstverk, sier Reither.

- Du kan ikke lage en myte, det bare skjer. «Hase» har blitt en mytisk skulptur som lever sitt eget liv.

Så hva om han fikk begynne på nytt - ville den samme rosa kjempen strukket seg utover i fjellsida igjen, eller ville en annen skapning tatt form?

- Vi gjør egentlig aldri det samme to ganger. Vi fortsetter bare å gjøre det vi må, ut fra en emosjonell, kaotisk, kunstnerisk nødvendighet.